Lovverk, retningslinjer og konvensjoner
Internasjonale konvensjoner
Internasjonale konvensjoner gir føringer og forpliktelser for statene som godkjenner dem. Samtidig gir de rettigheter og muligheter til individer, lokalsamfunn og folkegrupper. Norge har godkjent en rekke konvensjoner som norsk kulturmiljøforvaltning må forholde seg til, og de er med på å peke ut retningen for norsk kulturmiljøpolitikk.
Internasjonale konvensjoner på kulturmiljøområdet forplikter stater til å ta vare på nasjonale kulturmiljø. Dette skal gjøres gjennom vern, tiltak i krigssituasjoner, restriksjoner på handel eller andre tiltak. Flere konvensjoner er globale, mens andre er begrenset til en region, som for eksempel Europa.
I Stortingsmeldingen «Nye mål i kulturmiljøpolitikken» synliggjøres Norges ambisjoner og ansvar som kommer fra de internasjonale konvensjonene Norge har godkjent. For eksempel henger det nasjonale målet om engasjement tett sammen med Europarådets rammekonvensjon om kulturarvens verdi for samfunnet (Faro-konvensjonen).
Europarådets rammekonvensjon om kulturarvens verdi for samfunnet (Faro-konvensjonen)
Faro-konvensjonen (2005) var tidlig ute med å fremheve kulturarvens betydning for menneskerettigheter og demokrati. Den fokuserer på menneskers rett til å delta i og dra nytte av sin egen kulturarv. Alle skal kunne bidra til å definere sin egen kulturarv, og som en del av det, sine kulturmiljø. Hver stat som har godkjent konvensjonen skal bidra til at innbyggerne skal kunne engasjere seg i arbeidet med å ta vare på og bruke kulturmiljø på en bærekraftig måte.
Konvensjonen om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt (Haag-konvensjonen)
Unescos konvensjon om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt (1954), også kalt Haag-konvensjonen, sier at vern av kulturarv i krig er et ansvar for verdenssamfunnet, og ikke bare de statene som er direkte involvert i en krig. Konvensjonen har fått økt relevans de siste tiårene, hvor konflikter i større grad skjer mellom folkegrupper og på tvers av landegrenser.
Annen protokoll, fra 1999, utfyller konvensjonen ved å øke beskyttelsen av kulturminner og spesifisere hva slags sanksjoner som skal gjelde for brudd på bestemmelsene.
Verdensarvkonvensjonen
UNESCOs konvensjon for vern av verdens kultur- og naturarv (verdensarvkonvensjonen) er den mest kjente konvensjonen på kulturmiljøområdet. Det er også den konvensjonen som flest land i verden har sluttet seg til. Målet med konvensjonen er å verne kultur- og naturarv som har framstående universell verdi sett fra et historisk, kunstnerisk, vitenskapelig eller estetisk synspunkt. Statene som har godkjent avtalen skal samarbeide internasjonalt, identifisere verdensarv i eget land, verne og bevare verdensarv både hjemme og ute, og formidle verdensarven gjennom utdanning og informasjon.
Per februar 2020 er 1121 steder med på listen, fordelt på 167 medlemsland. Norge ratifiserte verdensarvkonvensjonen 12. mai 1977, og allerede i 1979 ble Bryggen i Bergen og Urnes stavkirke skrevet inn på verdensarvlisten. I dag har Norge åtte verdensarvsteder.
Verdensarvkomitéen vedtar årlig hvilke nye områder som skal føres opp på verdensarvlisten og har ansvaret for å følge opp arbeidet med konvensjonen. Norge er valgt inn i denne komitéen for perioden 2018-2021.
Norge har ratifisert følgende konvensjoner som omhandler kulturmiljø:
I tillegg har disse konvensjonene betydning for kulturmiljøforvaltningen
| Konvensjon: | Offisielt navn og lenke: |
| Menneskerettighetskonvensjonen | Menneskerettighetskonvensjonen (Roma 1950) |
| Ramsar-konvensjonen | Konvensjonen om våtmarker av internasjonal betydning, særlig som fuglehabitat (Ramsar 1971) |
| Århus-konvensjonen | Konvensjon om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø |
| Konvensjonen om kulturelt mangfold | UNESCOs konvensjon av 20. oktober 2005 om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk (Paris 2005) |
