Lovverk, retningslinjer og konvensjoner

Internasjonale konvensjoner gir føringer og forpliktelser for statene som godkjenner dem. Samtidig gir de rettigheter og muligheter til individer, lokalsamfunn og folkegrupper.

Internasjonale konvensjoner på kulturmiljøområdet forplikter stater til å ta vare på nasjonale kulturmiljø. Dette skal gjøres gjennom vern, tiltak i krigssituasjoner, restriksjoner på handel eller andre tiltak. Flere konvensjoner er globale, mens andre er begrenset til en region, som for eksempel Europa.

Norge har godkjent en rekke konvensjoner som norsk kulturmiljøforvaltning må forholde seg til, og de er med på å peke ut retningen for norsk kulturmiljøpolitikk.

I Stortingsmeldingen «Nye mål i kulturmiljøpolitikken» synliggjøres Norges ambisjoner og ansvar som kommer fra de internasjonale konvensjonene Norge har godkjent. For eksempel henger det nasjonale målet om engasjement tett sammen med Europarådets rammekonvensjon om kulturarvens verdi for samfunnet (Faro-konvensjonen).

Nyttige lenker

UNESCOs konvensjoner

Europarådets konvensjoner

Miljødirektoratets side om konvensjoner

Verdensarvkonvensjonen

UNESCOs konvensjon for vern av verdens kultur- og naturarv (verdensarvkonvensjonen) er den mest kjente konvensjonen på kulturmiljøområdet. Det er også den konvensjonen som flest land i verden har sluttet seg til. Målet med konvensjonen er å verne kultur- og naturarv som har framstående universell verdi sett fra et historisk, kunstnerisk, vitenskapelig eller estetisk synspunkt. Statene som har godkjent avtalen skal samarbeide internasjonalt, identifisere verdensarv i eget land, verne og bevare verdensarv både hjemme og ute, og formidle verdensarven gjennom utdanning og informasjon.

Per februar 2020 er 1121 steder med på listen, fordelt på 167 medlemsland. Norge ratifiserte verdensarvkonvensjonen 12. mai 1977, og allerede i 1979 ble Bryggen i Bergen og Urnes stavkirke skrevet inn på verdensarvlisten. I dag har Norge åtte verdensarvsteder.

Verdensarvkomitéen vedtar årlig hvilke nye områder som skal føres opp på verdensarvlisten og har ansvaret for å følge opp arbeidet med konvensjonen. Norge satt i denne komitéen for perioden 2018-2021.

Les mer om verdensarvkonvensjonen og verdensarvlisten her.

Bildet er tatt i 2016, ett år etter ISIL plyndret og raserte det historiske stedet Palmyra i Syria. I forgrunnen holdes det opp et fotografi som viser hvordan det historiske Baal tempelet så ut før ISIL okkuperte stedet. Dette er ett av mange bygg og monumenter i Palmyra som ble ødelagt av den jihadistiske gruppen. I 2019 klarte kurdiske styrker å ta tilbake området, men da var allerede ødeleggelsene fullstendige. Å ødelegge kulturminner på denne måten er en enkel metode for å skaffe seg oppmerksomhet, Palmyra er et av flere kulturminner som har blitt ødelagt av ISIL. — **Baal-tempelet i Palmyra.** Bildet er tatt i 2016, ett år etter ISIL plyndret og raserte oldtidsbyen Palmyra. I forgrunnen holdes det opp et fotografi som viser hvordan det historiske Baal tempelet så ut før ISIL okkuperte stedet. Dette er ett av mange bygg og monumenter i Palmyra som ble ødelagt av den jihadistiske gruppen. I 2019 klarte kurdiske styrker å ta tilbake området, men da var allerede ødeleggelsene fullstendige. Å ødelegge kulturminner på denne måten er en å utslette historien, og også en enkel metode for å skaffe seg oppmerksomhet. Palmyra er et av flere kulturminner som har blitt ødelagt av ISIL. Disse hendelsene har gitt Haag-konvensjonen ny aktualitet. Foto: Joseph Eid, NTB.

Europarådets rammekonvensjon om kulturarvens verdi for samfunnet (Faro-konvensjonen)

Faro-konvensjonen (2005) var tidlig ute med å fremheve kulturarvens betydning for menneskerettigheter og demokrati. Den fokuserer på menneskers rett til å delta i og dra nytte av sin egen kulturarv. Alle skal kunne bidra til å definere sin egen kulturarv, og som en del av det, sine kulturmiljø. Hver stat som har godkjent konvensjonen skal bidra til at innbyggerne skal kunne engasjere seg i arbeidet med å ta vare på og bruke kulturmiljø på en bærekraftig måte.

Konvensjonen om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt (Haag-konvensjonen)

Unescos konvensjon om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt (1954), også kalt Haag-konvensjonen, sier at vern av kulturarv i krig er et ansvar for verdenssamfunnet, og ikke bare de statene som er direkte involvert i en krig. Konvensjonen har fått økt relevans de siste tiårene, hvor konflikter i større grad skjer mellom folkegrupper og på tvers av landegrenser.

Annen protokoll, fra 1999, utfyller konvensjonen ved å øke beskyttelsen av kulturminner og spesifisere hva slags sanksjoner som skal gjelde for brudd på bestemmelsene.

Norge har ratifisert følgende konvensjoner som omhandler kulturmiljø:

Haag-konvensjonen
UNESCO-konvensjonen om bevaring av kulturminner under væpnet konflikt (Haag, 1954)
Hovedansvar for oppfølging av konvensjonen: Klima- og miljødepartementet

UNESCOs 1970-konvensjon om ulovlig handel med kulturgjenstander
UNESCO-konvensjonen om tiltak for å forby og forhindre ulovlig import og eksport av kulturminner og ulovlig overføring av eiendomsrett til kulturminner (1970)
Hovedansvar for oppfølging av konvensjonen: Kulturdepartementet

Verdensarvkonvensjonen
UNESCOs konvensjon av 1972 om vern av verdens natur- og kulturarv (1972)
Hovedansvar for oppfølging av konvensjonen: Klima- og miljødepartementet

Konvensjonen om vern av Europas faste kulturminner (Granada-konvensjonen)
Europarådets konvensjon om vern av Europas faste kulturminner (Granada 1985)
Hovedansvar for oppfølging av konvensjonen: Klima- og miljødepartementet

ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter
ILO‑konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater (1989)
Hovedansvar for oppfølging av konvensjonen: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Europeisk konvensjon om vern av den arkeologiske kulturarv
Europarådets konvensjon om vern av den arkeologiske kulturarven (Valletta, Malta 1992)
Hovedansvar for oppfølging av konvensjonen: Klima- og miljødepartementet

Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD)
Konvensjonen om biologisk mangfold (1992) (med Nagoyaprotokollen, 2010)
Hovedansvar for oppfølging av konvensjonen: Klima- og miljødepartementet

Konvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter
Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter (1995)
Hovedansvar for oppfølging av konvensjonen: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Den europeiske landskapskonvensjonen
Den europeiske landskapskonvensjonen (2000/Europarådet)
Hovedansvar for oppfølging av konvensjonen: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Konvensjonen for å sikre tradisjonskunnskap
UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven (Paris 2003)
Hovedansvar for oppfølging av konvensjonen: Kulturdepartementet

Faro-konvensjonen
Europarådets rammekonvensjon om kulturminnenes rolle i samfunnet (Faro 2005)
Hovedansvar for oppfølging av konvensjonen: Klima- og miljødepartementet

I tillegg har disse konvensjonene betydning for kulturmiljøforvaltningen:

Menneskerettighetskonvensjonen
Menneskerettighetskonvensjonen (Roma 1950)

Ramsar-konvensjonen
Konvensjonen om våtmarker av internasjonal betydning, særlig som fuglehabitat (Ramsar 1971)

Århus-konvensjonen
Konvensjon om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø

Konvensjonen om kulturelt mangfold
UNESCOs konvensjon av 20. oktober 2005 om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk (Paris 2005)

Internasjonale konvensjoner