Talskvinne for byminner

Tekst: Susanne Hedemann Hiorth

– Uten motstemmene tror jeg vi ville hatt en mye mindre mangfoldig by. De vernekampene vi har vunnet er det ingen som synes er trist, sier Janne Wilberg.

Oslo byantikvar siden 2011 snakker om jobben med å tale de kulturhistoriske verdienes sak, i en hovedstad med uendelige utbyggingsønsker. Når Wilbergs stilling i skrivende stund er utlyst fordi åremålet utløper og hun blir pensjonist våren 2023, er ønsket i utlysningene «en tydelig og synlig byantikvar» med «evne til å stå støtt i stormen».

– Ja, det er et poeng å stå i stormen innimellom. Det er slik du blir synlig og tydelig. Men selv om det er en åpen utlysning, anbefaler jeg en med en faglig profil. I dette miljøet, med ildsjeler og høy kompetanse, vil man få utfordringer hvis man mangler kunnskap om feltet, sier Janne Wilberg.

Kvinne i rødt

Selv er Wilberg godt synlig i rosa og rødt der hun står på toppen av Damstredet i Oslo, til ære for fotografen. Brilleinnfatningen er på sin side blåere enn et skilt fra Oslo Byes Vel. Området Bergfjerdingen var opprinnelig en forstad som kunne vært revet uten motstemmer som Byantikvaren. En tidlig septemberdag med sol er den bilfrie brosteinen rene gjennomfartsåren for gående til Grünerløkka. En utenlandsk dame i kjole tar bilde av seg selv ved stallen til Veslebrunen, hesten til Henrik Wergeland. En ung mann guider en gruppe mot neste bevarte trehusmiljø, som ble malt av Edvard Munch: «Let’s go to Telthusbakken, it’s really famous».

– Vi ser at de historiske bygningene tilfører en attraktivitet til byen. Det er derfor vi er så redde for endringer av viktige historiske miljøer.

Verdien av byen

Selv har Byantikvaren kontor i et gammelt bryggeri i krysset rett ved nedstigningen til Akerselva. Her har de for første gang passert 30 ansatte i Wilbergs andre 6-årsperiode. De er en kommunal etat som driver med saksbehandling (også over disk) og arkeologi, oppdaterer Byantikvarens gule liste (over bygg med vern, ca. 11 % av adressene i Oslo) og samhandler med store kommunale etater, statlige myndigheter (som Riksantikvaren) og utbyggere.

– Det er morsomt å få delta i byutviklingen på en så aktiv måte. Før skrev man brev frem og tilbake, mens nå legger vi opp til mer dialog når det skal gjøres endringer. Jeg opplever at utbyggerne har satt pris på utviklingen, sier Wilberg.

– Men man løper også en risiko når man er med i samhandlingsprosesser, for dette er det muligens kunst. Det handler om å gi og ta, fortsetter hun.

Byantikvaren har for eksempel gått inn og opplyst om vern og begrensninger da kulturhistoriske bygg som Telegrafbygningen og Deichmanske bibliotek skulle selges.

– Kulturmiljøforvaltningen har fått på plass undersøkelser som viser at høye kulturminneverdier faktisk trekker salgsprisen opp. Områder som står på gul liste, regnes som attraktive.

6000 år tidligere

– Hva er det viktigste som er gått tapt i din periode som byantikvar i Oslo?

–  Y-blokka i regjeringskvartalet var et stort tap. Jeg er også veldig bekymret for måten man behandler hovedverk i norsk arkitekturhistorie på, enten det er Kirkeristen eller Nationaltheatret. Det ene er kommunalt og det andre statlig. Begge forfaller. Det mener jeg er kritikkverdig forvaltning av arvesølvet vårt.

– Hva burde man gjøre?

– Rett og slett bevilge pengene som skal til for å sette det i stand. Og ikke utsette det eller tro at disse utfordringene blir borte av seg selv.
Ellers synes Wilberg det var synd at Tøyenbadet ikke lot seg redde.
– Da gjelder det å få på plass et nytt bad som holder mål, og det tror jeg de klarer.

I Wilbergs tid som byantikvar er det også gjort nye funn som viser at det har vært bosetting i Oslo alt for 11.000 år siden. Det er 6000 år tidligere enn man hadde kjennskap til før. Arkeologer har gravd i traktene Gjersrud-Stensrud på Søndre Nordstrand, der OBOS vurderer boligbygging og selvkjørende busser.

– Det er det siste store jomfruelige området. Mange lag med matjord var fjernet. Men leire er også gull. De fant spor etter bosetting fra da isen trakk seg tilbake. Da kom folk etter, før man hadde trodd. Jeg tror ikke noen annen byantikvar vil få oppleve akkurat det.

Byminner

I fremtidens by er Wilberg kritisk til høyhus i de historiske områdene.

– Oslo er en småskala-by, og i vinterlandet Norge må det være en sammenheng mellom gatebredde og bygningshøyde. Det har også med landskapets beskaffenhet å gjøre.  Ved Akerselva og nederst ved Alnaelva er elvedalen dyp og ikke stor. Da tåler man mindre høyhus.

Hennes første egne minner om byen er fra barneparken og barnehagen på St. Hanshaugen. Janne Wilberg bodde i farens murvilla i Fredrikstad til hun var to år. Så flyttet hun til en leilighet i Waldemar Thranes gate midt i Oslo med moren. Videre gikk turen til lavblokk i Lillo terrasse, Block Wathne-hus i Asker – og flere historiske bygårder.

– Jeg vil si jeg har en urban kompetanse. Jeg vet faktisk noe om kvaliteten ved ulike boformer.

Nå bor byantikvaren i en rød bygning som har vist seg å matche Oslo kommunes nye designprofil (som er rødt og gult fra murbyen, blått og grønt for fjorden og Marka):

–Fargen på huset er pompeiansk rød, nesten rustrød, ler Wilberg.

Den gamle skole

Byantikvaren har lang fartstid fra det norske kulturmiljøvernet i offentlig sektor: fra Riksantikvaren, Miljøverndepartementet og eiendomsforvaltning i Forsvarsbygg. Hun er utdannet kunsthistoriker med en magistergradsavhandling om skolebygg. Det rimte med slektshistorien: Janne Wilberg (f. 1955) er oldebarn av Anna Sethne (1872-1961), overlærer på Sagene skole i Oslo og pioner for reformpedagogikken. Det dreide seg om undervisning på barns premisser, med store tavler og en skole som hører til i lokalmiljøet. En hvit byste av Anna Sethne står inne på byantikvarens kontor.
– Ja, der har du oldemor. Hun står også på sokkel i bronse to steder i Oslo, på Sagene og Oslo Met. Hun har et hus og en gate oppkalt etter seg, og blått skilt der hun bodde. Det er ikke så veldig mange som har det, altså. I år ville hun fylt 150 år.

–Hva er det med folkeskolene som interesserer deg?

Janne Wilberg lyser opp.

–Kan du dine skoler, så kan du din byutvikling! Oslo var førende i skolebyggeriet fra midten av 1800-tallet. Det var sentralt for utviklingen av lovverk og hygieneperspektiv, honorarnormer for arkitekter og profesjonalisering. Jeg fant mye morsom historie om lampetyper og eksperimentering med farger. Den avhandlingen har jeg hatt bruk for hver uke.

Wilberg har også laget et kunnskapsgrunnlag om andre verdenskrigs kulturminner i Oslo, med hjelp fra Øyvind Reisegg og Erling Vold. Hun er en av landets eksperter på tyskerbrakker.

–Den kunnskapen vil jeg gjøre tilgjengelig før jeg slutter. Hvis det ikke er skrevet ned, finnes det ikke.

Denne saken ble opprinnelig publisert i Riksantikvarens magasin Alle Tiders fra høsten 2022. 

Mangfold og krenkelser

Janne Wilberg har flere ganger tatt til orde for at minner fra hele historien om byen skal bevares, på prinsipielt grunnlag: Enten det er Axel Revolds fresko-maleri «Geografien» fra 1927 på Hersleb skole, de gamle portene til Oslo Lysverker på Sommerro hotell (med hakekors-symboler som stod for lys og varme før nazistene) eller bunkeren til Wehrmacht under Oslo handelsgym, som ligger an til å bli fredet som både funkisperle og krigsminne.

–Hvorfor er det viktig å bevare også den ubehagelige eller vonde historien?

–For ellers forfalsker vi historien. Den farlige historien er den som forties. Dette har også med ytringsfrihet å gjøre. Det som kjennetegner diktaturer, er at en del perspektiver ikke har livets rett. Så skjønner jeg at folk i en gitt situasjon kan rive ned statuen av en diktator, men det er noe annet å fjerne historien helt. Hvem skal eie historien hvis vi ikke kan eie den sammen? spør Wilberg.

Historisk har oppmerksomheten til kulturminnevernet svingt fra de store monumentene til også vanlige folks kulturminner.

–Ja, og hvis vi sier at dette ikke er viktig, at det bare er herskernes kulturminner som er vesentlige, så er det fare på ferde.

Jannes detaljer

En endring i Oslo by på Janne Wilbergs vakt er det at havneområdene er blitt tilgjengelige. Etter at Den norske opera reiste seg i Bjørvika, tok badevannet seg opp. Benytter Wilberg seg av badstu-flåtene?
–Nei, når du er vant til å bade fra egen brygge i ferien og begynner å bli mer enn halvgammel, så har du ikke lyst til å ta på badedrakt midt på havnepromenaden. Men utviklingen av havnepromenaden er noe av det beste som har skjedd Oslo. En strålende idé, og bedre skal det bli når hele 9 kilometer er ferdig.

–Hvis du kunne reist i tid til en valgfri epoke i hovedstadens historie, hvor ville du dratt?

–Ikke annen verdenskrig. Kanskje middelalderen, som er det jeg kan minst om? Eller Christiania, den nye byen, det synes jeg er spennende! Ikke helt i begynnelsen, men på 1700-tallet da utbyggingen var kommet et stykke? Jeg sier år 1700.

Wilberg holder selv byvandringer i områder som Kvadraturen i Oslo og Akershus festning. Hun viser glimt av bygg og steder under emneknaggen #jannesdetaljer på Instagram.

Da hun begynte som byantikvar, hadde de ikke mobiltelefoner på jobb.
–Egentlig så har det skjedd utrolig mye i disse årene. Det må jeg bare si.

Mer om Byantikvaren i Oslo finner du på kommunens nettsider.