Grøntanlegg: Kulturminner i vekst

Et grøntanlegg er et areal som er opparbeidet for pryd-, rekreasjons- eller sportsformål og som i hovedsak har vegetasjonsdekte flater. Grøntanlegg kan for eksempel være hager, offentlige parker, alleer, fellesareal i boligstrøk, gravplasser, grasbaner for idrettsformål, uteanlegg ved skoler og andre offentlige bygninger og institusjoner, opparbeidede turvei-strøk og grønnstriper langs veier. Forekomsten av vegetasjon i anlegget er det som skiller grøntanlegg fra andre kulturminner. Vegetasjonen kan ta mange former og vil være i stadig endring. Anlegg med en mangfoldig vegetasjon bidrar også til et rikere biologisk mangfold.

Sammen med grøntområder utgjør grøntanlegg viktige deler av grønnstrukturen. Grøntområder er enkelt tilrettelagt areal for bruk, gjerne naturområder, mens grønnstruktur er det samlede innslaget av naturpregede arealer i byer og tettsteder. Til grønnstruktur regnes blant annet arealtyper som naturområder i byer inkludert strandsoner, elver, bekker, sjøer og tjern, jordbruksareal som er innkapslet i bebyggelsen og ubebygde restarealer med vegetasjonsdekke.

Et grøntanleggs historie gjenspeiles i strukturer, elementer og plantebruk. Anlegget vil bære preg av beliggenhet, arealbruk og skjøtsel gjennom tidene. De mest komplekse grøntanleggene omfatter store arealer, strukturer som gjenspeiler ulike tidsepoker, en stor rikdom av ulike elementer, en variert vegetasjon av nytte- og prydvekster og verdifulle biotoper for insekter og fugler. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) er et eksempel på et slikt miljø. De enkleste anleggene kan bestå av noen få plantearter langs en husvegg og en stripe med plen.

Grøntanlegg – et kulturminne i stadig utvikling

Vegetasjonen i et grøntanlegg vil alltid være i utvikling gjennom naturlige prosesser og kontrollert skjøtsel i eieres og forvalteres regi. Grøntanlegget påvirkes også av faktorer vi ikke rår over. Det kan være grunnforhold som endres og fører til setningsskader i form av svanker i bakken og utglidning av murer og terrasser. Store og økende nedbørsmengder kan føre til skader på grøntanlegg i bratt terreng. Trær kan bli angrepet av nye skadegjørere på grunn av et varmere klima. Det kan forårsake store endringer i alleer og parker.

For å bevare kulturminneverdiene er det avgjørende hvordan anlegget skjøttes og vedlikeholdes, hvordan det settes i stand, tilbakeføres og restaureres. Vegetasjonens kontinuerlige vekst og utvikling, samt naturlige endringer i grunnforhold over tid, skaper skiftende uttrykk i grøntanlegget. Dette understreker behovet for at anleggene må forvaltes på en måte som sikrer et prosessuelt vern.

Det prosessuelle vernet kan ikke bare knyttes til utviklingen av vegetasjonen, men også til hvordan arbeidet i grøntanlegget gjennomføres og hvilke metoder som blir benyttet. I forvaltningen av fredete grøntanlegg må teknikkene og metodene så langt det er mulig være prosessautentiske. Et eksempel på en slik prosess og metode er kolling av trær, en beskjæringsteknikk som brukes for å begrense størrelsen på trekronene.

Bevaring gjennom fredning medfører at de antikvariske prinsippene skal opprettholdes. Som for andre kulturminner innebærer dette at

• det er bedre å skjøtte og vedlikeholde enn å reparere, og det er bedre å reparere enn å skifte ut
• det skal gjøres så lite inngrep i anlegget som mulig. Opprinnelige og originale elementer skal bevares
• tradisjonelle eller opprinnelige materialer, konstruksjoner og metoder skal benyttes, noe som også omfatter vegetasjonen i grøntanlegget

Dersom individer fra flerårige planter dør, skal disse erstattes med samme art og helst også med samme sort eller kultivar som den opprinnelige planten. Når man gjenplanter for eksempel et tre, er det viktig at det nye individet plantes i eksakt samme punkt som treet som fjernes.

Andre forhold som karakteriserer et grøntanlegg er beliggenheten, overflatene og terrengformene, strukturene og proporsjonene. Her vil verneprinsippene for grøntanlegg være identiske med prinsippene vi benytter i forvaltningen av for eksempel bygninger. Det er grøntanleggets opprinnelige materialer, elementer og strukturer samt deres plassering, som avgjør verneverdien.

Grøntanleggenes ulike funksjoner opp gjennom tidene

Et grøntanlegg kan inneholde spor etter ulike epoker i anleggets utvikling. Forskjellige funksjoner kan i større eller mindre grad vise seg som ulike lag (palimpsest). Et parkanlegg som for eksempel Sofienbergparken i Oslo ble anlagt på en tidligere kirkegård, og Frognerparken var opprinnelig både hage, park og innmark ved en herregård. Deler av parken ved Østmarka sykehus i Trondheim er et areal som har endret funksjon fra hagebruksproduksjon til plen. Området ble opprinnelig brukt som et ledd i pasientbehandlingen.

I andre anlegg vil ulike tidsepoker ha satt spor i arealer som ligger side om side. Slik er det ved Baroniet Rosendal. Renessansehagen som ble anlagt på 1600-tallet ligger fremdeles inntil hovedbygningen. Utenfor renessansehagen ble det på 1800-tallet anlagt en stor landskapspark etter engelske forbilder. Mange grøntanlegg her i landet er bygd opp på en tilsvarende måte over tid.

Ofte kan forekomsten av gamle trær og busker tilsi at det tidligere har vært et grøntanlegg på stedet. På 1960-tallet gjorde privatbilen sitt inntog, og mange grøntareal ble lagt om til parkeringsplasser. Dette skjedde også med jernbaneparkene. Vi kan i dag se rester av mange av de gamle parkene i form av store og gamle trær nær stasjonsbygningen, som f.eks. ved Ås stasjon.

Manglende oversikt over grøntanlegg av nasjonal verdi

En av de største utfordringene i forvaltningen av grøntanlegg slik situasjonen er i 2020, er mangelen på oversikt over grøntanlegg av nasjonal verdi.

I Riksantikvarens fredningsstrategi er grøntanlegg derfor framhevet som et fagfelt som det skal tas hensyn til i prioriterte tema som forsvars- og krigshistorien, nasjonale minoriteter, handel, fellesskap og demokrati, rekreasjon, fritid og folkehelse, industri, bosetting etter industrialiseringen og etter-reformatoriske arkeologiske kulturminner.

Selv om det de senere årene er gjennomført en rekke registreringsprosjekter, er det mye som gjenstår før kulturminneforvaltningen har en fullgod oversikt over de viktigste historiske grøntanleggene.  Registreringsprosjektene har imidlertid vært viktige for å synliggjøre ulike typer gamle hager som ligger spredt over hele landet. Eksempler på gjennomførte registreringsprosjekter er:

• Riksantikvarens pilotprosjekt for utprøving av en metode for å registrere grøntanlegg med kulturhistorisk verdi
• Registrering av hager og parker i ni kommuner i Hedmark i regi av Hedmark fylkeskommune
• Kartlegging av historiske hager i Lofoten i regi av Museumssamarbeidet i Lofoten (MUSAM)

Mangelfull kunnskap om det enkelte anlegg

Forvaltning på svakt kunnskapsgrunnlag kan medføre tap av kulturminneverdier. Slik situasjonen er i dag, vil kulturminneforvaltningen i mange tilfeller ha mangelfull kunnskap om det enkelte grøntanlegget. Det kan skyldes at grøntanlegget har gjennomgått store forandringer i form av arealendringer som for eksempel veiutvidelser, flytting av bygninger eller nybygging, eller at det har blitt foretatt en omfattende fjerning av vegetasjonen slik at sporene blir vanskelige å tolke.

Avgrensningen av det opprinnelige anlegget kan vanskelig å fastsette hvis det ikke gjennomføres nødvendige undersøkelser. Grundige registreringer og dokumentasjon av anlegget vil være avgjørende for å forstå grøntanleggets historie og utvikling.

Konsekvens for grøntanlegget ved gjennomføring av tiltak som skyldes andre hensyn

Ofte kan tiltak utenfor grøntanlegget eller tiltak på bygninger eller andre objekter i anlegget føre til store uforutsette og negative konsekvenser for en fredet hage, park, allé og lignende. Særlig utsatt er tre-vegetasjonen og de historiske sporene i grunnen.

Nedenfor følger flere eksempler på tiltak som indirekte kan skade et fredet grøntanlegg.

Innenfor anlegget:

• Graving av dreneringsgrøfter inntil veggen på en bygning kan skade vegetasjon i bedene nær husveggen. Det kan også ødelegge strukturer i bakken som viser tidligere situasjoner i grøntanlegget. Benyttes anleggsmaskiner, kan det oppstå komprimeringsskader i grunnen dersom avbøtende tiltak ikke iverksettes.
• Om kabler og vannledninger skal legges over et fredet areal og inn til en bygning, vil gravearbeidet ofte komme i konflikt med trekroner og trerøtter. I slike tilfeller må traseene vurderes nøye. Dersom det ikke finnes alternative traseer, må kompetente fagpersoner være til stede under arbeidet og påse at historiske spor registreres og at busker og trær ikke skades. En kompetent fagperson kan for eksempel være hagearkeolog og/eller trepleier (arborist) med erfaring fra historiske anlegg. Referanser fra tidligere gjennomførte oppdrag bør innhentes.
• Skader på en bygning som man antar skyldes store trær, kan medføre unødvendig felling. Før et tre eventuelt felles, må dets kulturminneverdi og naturverdi fastslås og alternative tiltak vurderes. Det må også vurderes i hvilken grad skadene på bygningen faktisk skyldes treet, og hvor stor framtidig risiko for skade treet utgjør. Beskjæringstiltak kan erstatte felling, og trær kan støttes opp for å hindre brekkasjer. Oppstøtting av trær er for eksempel gjennomført for robiniatrærne ved Alby i Moss.

Utenfor anlegget:

• Fjellsprenging eller graving av byggegrop eller grøftetrasé i nærheten kan endre grunnvannsnivået og tilførselen av vann til trerøttene.
• Nye høye bygg inntil anlegget kan endre lystilgangen for plantene.
• Utsikt fra og sikt inn i anlegget kan blokkeres eller endres slik at historiske perspektiver og siktlinjer går tapt.

Før et tiltak i et fredet eller verneverdig grøntanlegg gjennomføres, bør eieren, tiltakshaveren, entreprenørene, myndighetene og andre involverte foreta en felles gjennomgang av anleggets historie inkludert dets kulturhistoriske verdier. Når man utarbeider reguleringsplaner må forholdene rundt verneverdige og fredete anlegg vurderes særskilt.

Tiltak som svekker kulturminneverdiene i grøntanlegget

Grøntanlegg betraktes ofte som et potensielt utbyggingsområde eller som et område som kan brukes til annen virksomhet enn planlagt. Nedbygging, ulike inngrep og overforbruk med påfølgende slitasje, vil bidra til tap av kulturminneverdier i et grøntanlegg.

Føringene for hva som kan tillates i et fredet anlegg, finner man i formålet med fredningen, i fredningsbestemmelsene og i forvaltningsplanene for statlige anlegg. Dessuten vil intensjonen med det historiske anlegget gi en retning for anleggets videre utvikling. Selv om grøntanlegg er laget for å brukes, kan selv kortvarig, intensiv slitasje føre til langvarig forringelse og kostbare reparasjoner.

Generelt vil alle tiltak ut over normal skjøtsel eller normalt vedlikehold kreve søknad om dispensasjon, blant annet:

• endring av terrenget, utgraving, planering, oppfylling eller andre inngrep
• etablering av ny og endring av eksisterende beplantning, strukturer og konstruksjoner i anlegget
• etablering av parkeringsplasser, turveier, gang- og sykkelveier
• legging av kantstein og nytt belegg på plasser, veier og stier
• felling av trær, samt planting av et nytt tre dersom det ikke plantes med samme art i samme punkt som det opprinnelige
• beskjæring av trær og busker ut over vedlikeholdsbeskjæring
• nedgravning av søppelkonteinere, skilting og utplassering av skulpturer

Eksempler på tiltak som utfordrer kulturminneverdiene i et grøntanlegg:

• Etablering av en riggplass på en plen eller tilsvarende. Grunnen komprimeres, den nærstående vegetasjonen utsettes for skade og den medfølgende anleggstrafikken kan skade trekroner. Rigger bør fortrinnsvis etableres utenfor det fredete arealet, eventuelt på grunn med fast dekke som for eksempel en parkeringsplass.
• Etablering av anleggsveier gjennom grøntanlegget kan medføre komprimeringsskader i grunnen og skader på vegetasjonen i form av anleggstrafikk. Trerøtter og trekroner er særlig utsatt. Om anleggsveier gjennom grøntanlegget må etableres, skal marktrykket beregnes og avbøtes slik det blant annet ble gjort i Universitetshagen i Oslo sentrum.
• Graving av grøfter, jf. andre strekpunkt i kapittel 2.3.
• Felling av trær og fjerning av historisk plantemateriale for øvrig.
• Manglende bruk av fagkompetanse i vurderingen av grøntanleggets og vegetasjonens tålegrenser.

Nødvendigheten av fagkompetanse

På samme måte som i arbeidet med historiske bygninger er det viktig at involverte fagfolk kan vise til erfaring med bevarings- og restaureringsarbeid. For å ivareta fredete og verneverdige grøntanlegg på en god måte, er det nødvendig med kunnskap om hagekunst og grøntanleggshistorikk, grøntanleggsplanter og naturmangfold for øvrig, skjøtsel av vegetasjon og vedlikehold av strukturer, murer, paviljonger og andre elementer, håndbåren kunnskap (som for eksempel gartnerkompetanse), tradisjonelle metoder og antikvariske prinsipper. I tillegg er det nødvendig å kjenne til relevant metodikk for å undersøke potensielle spor under bakken som hagearkeologiske utgravinger, georadar eller LIDAR. Forholdet mellom grøntanlegget og tilliggende bygninger og arealer, og plassering av anlegget i en større landskapsmessig sammenheng, skal også vurderes.

Generelt vil det være landskapsarkitekter som i dag har den mest dekkende kompetansen på historiske grøntanlegg. Landskapsarkitekten vil kunne undersøke og dokumentere anleggets utviklingshistorie og vise den på kart. Universitetenes botaniske hager og andre grøntanleggsfaglige miljø kan kontaktes om registering av planter og tilgang på historisk plantemateriale. Trepleiere (arborister) kan vurdere trærnes helsetilstand og gi råd om behandlingen av dem. FAGUS (Faglig utviklingssenter for grøntanleggssektoren) kan bidra med kunnskap om blant annet drift og forvaltning, og svare på spørsmål om historiske grøntanlegg. Et mindre antall gartnere og anleggsgartnere har de senere årene tatt tilleggsutdanning i historiske grøntanlegg ved Vea, «Norges grønne fagskole».

Regional kulturminneforvaltning bør undersøke hvilke kunnskapsmiljøer som finnes lokalt og regionalt når det gjelder for eksempel tradisjonell skjøtsel, tørrmuring, grønnsaks- og fruktdyrking og bruk av trevirke i gjerder og andre konstruksjoner. Kulturminneforvaltningen kan med fordel bygge regionale kompetansenettverk til bruk i forvaltningen av grøntanlegg lokalt og regionalt.

Å løfte fram et grøntanleggs historie er vanligvis en møysommelig prosess, men jo bedre kjent man blir med anlegget, dess bedre forståelse får man for dets kulturhistoriske verdier. For å bedømme verneverdien av et grøntanlegg, er det viktig å få fram mest mulig informasjon om hva som var intensjonen med anlegget, når det ble anlagt, hvordan det har utviklet seg over tid, hvilken tradisjon det hører hjemme i og hvordan det forholder seg til bygningene og landskapet rundt.

Nedenfor følger en oppsummering av de viktigste kildene til informasjon om grøntanlegg. Dette utdypes i Riksantikvarens informasjon om gamle hager, som beskriver hvordan en bør gå fram når en skal undersøke det enkelte anlegget.

Skriftlige og muntlige kilder

I arbeidet med å lete fram historien er gamle kart, bilder og skriftlige dokumenter blant de viktigste kildene. Alle aktuelle arkiver, både offentlige og private, bør gjennomgås. Ved NMBU (Norges miljø- og biovitenskaplige universitet) i Ås finnes et Historisk arkiv for norsk landskapsarkitektur som blant annet inneholder dokumenter, kart og tegninger fra norske hage- og landskapsarkitekters virke etter år 1900. I Norge er kart og plantegninger over grøntanlegg fra før 1900 en sjeldenhet. Da fantes skoler og praksismuligheter for landskapsgartnere i Danmark og Sverige pluss andre europeiske land, især Tyskland. Kart og annen dokumentasjon av særskilte grøntanlegg fra unionstiden kan finnes i arkiver i København og Stockholm.

Opprinnelige planer og kart over grøntanlegget kan gi verdifulle opplysninger om hvordan anlegget en gang har sett ut. Både eldre flyfoto og andre, gjerne private foto som viser hvordan anlegget så ut på bestemte tidspunkt, kan gi verdifull informasjon. Det kan også være nyttig å se på kunstneriske framstillinger i form av tegninger, malerier og trykk m.m. Av skriftlige kilder kan blant annet brev, regnskaper, branntakster, publiserte beskrivelser av eiendommen og gartnerens dagbøker være interessant å se nærmere på. Hagebøker som var tilgjengelige da grøntanlegget ble etablert, kan forklare utformingen og konstruksjonen av mange elementer i anlegget.

Tidligere eiere, forvaltere og brukere av grøntanlegget kan ha informasjon om kilder, plantemateriale og bruk. Muntlige opplysninger må alltid sjekkes mot andre kilder og fysiske spor.

Mer informasjon om norske landskapsarkitekter og historiske anlegg

Det fysiske grøntanlegget som kilde

For å bli kjent med et grøntanlegg, må man betrakte anlegget over tid og til ulike årstider. Ofte vil grøntanlegget selv være den viktigste kilden til informasjon om historien. Alt som finnes i et anlegg bør i utgangspunktet betraktes som historiske spor. Terrengformer og overflater kan være spor etter historiske epoker og elementer. En tidligere allé kan framstå som et enslig gammelt tre. Et søkk i plenen kan for eksempel være en gjenfylt dam, en nedråtnet stubbe, en gjengrodd sti eller en vannledning. Plasseringen av anlegget i forhold til historiske bygninger og landskapet rundt gir også verdifull informasjon.

Undersøkelser av det fysiske grøntanlegget bør starte med en oppmåling og inntegning på kartet. En tilstrekkelig detaljert oppmåling vil fungere både som en beskrivelse av status, som et nødvendig utgangspunkt for en eventuell fredning og som et grunnlag for å utarbeide gode forvaltnings- og skjøtselsplaner.

I grøntanlegg der det bare er små rester og vage spor igjen av tidligere tiders aktivitet, kreves det dokumentariske kilder og kanskje flere ulike undersøkelser for å få fram en historisk beskrivelse av anlegget.

Undersøkelser i grunnen

Dersom ingen kilder forklarer det man ser, eller dersom kildene beskriver elementer som det ikke er synlige spor igjen av, kan hagearkeologi bli et avgjørende verktøy for å avdekke historien og objektets/strukturens/anleggets kulturhistoriske verdi. Hagearkeologi er en spesialisering innenfor arkeologien. Metoden innebærer blant annet at det gjøres et fysisk inngrep i grunnen, basert på en forutgående studie av dokumentariske kilder. Fagfolk med kompetanse på hagearkeologi- må benyttes ved en utgraving. Om inngrepet kan komme i konflikt med fredete kulturminner, må tiltaket først avklares med kulturminnemyndighetene. Man må alltid søke om dispensasjon for graving i et fredet anlegg.

Kjennskap til hagekunstens historie er et viktig premiss for hagearkeologisk arbeid og avgjørende for hvordan sporene i bakken tolkes. Dette gjelder spesielt for etter-reformatoriske anlegg, men vil også påvirke resultatene av utgravinger og eventuelle funn som kan relateres til eldre hager. Gjennom hagearkeologi kan man finne spor som gir informasjon om materialbruk, anleggsteknikk og utforming av flere utviklingstrinn i et grøntanleggs historie. Noen eksempler på funn er tidligere grusganger, rester av belegninger, fundamenter, ulike typer dyrkingslag og plantehull. Gjenværende spor er ofte svake og kan være vanskelige å tolke. Rester av grusganger ned til 2 mm tykkelse er påvist gjennom hagearkeologiske utgravinger.

I Norge anses hagearkeologi som et nytt fagfelt. Siden 2000-tallet er det gjennomført flere hagearkeologiske undersøkelser i Norge, blant annet ved Frogner hovedgård, Bogstad gård, Bygdø kongsgård, Slottsplassen i Oslo, Marienlyst i Drammen, Fossesholm i Øvre Eiker, Porsgrunn prestegård, Andorsengården i Mandal, Eidsvollsminnet, Åker gård ved Hamar, Spydeberg prestegård, amtmannsgården Stenberg på Toten, Stend i Fana, Store Milde i Bergen, Austrått på Ørlandet og Ner-Killingberg i Leksvik.

Arkeologiske undersøkelser gir ikke bare kunnskap om gjenstander og fysiske spor under bakken, men også om planter som fantes på stedet og i området omkring.

Arkeobotanikk, som er studiet av planterester, frø og pollen knyttet til arkeologiske funn, kan utfylle bildet av hvordan arealet så ut og hvordan det ble skjøttet og utnyttet.

Ettersom hagearkeologi krever et fysisk inngrep i bakken, bør man vurdere å bruke andre metoder der det er mulig og spesielt der det ikke er ønskelig med utgraving, eller også for å kartlegge hvor det eventuelt bør graves. En alternativ metode er georadar som blant annet er brukt i Gammelhagen ved Reins kloster i Rissa. En annen er den optiske fjernmålingsteknikken LIDAR som ble benyttet med positivt resultat ved Stenberg på Toten. På Stend i Fana ble både georadar og LIDAR benyttet for å påvise den tidligere prydhagen foran hovedbygningen. Ikke-destruktive undersøkelsesmetoder er under kontinuerlig utvikling og blir stadig mer aktuelle.

Sammenfatning av grøntanleggets historie

Når dokumentasjonen er samlet inn, må anleggets historie sammenfattes. Dette bør gjøres i form av både tekst og kart. Har anlegget hatt flere forskjellige utforminger gjennom tidene, trengs et kart for hvert stadium. Først når det er utarbeidet en oversikt over dagens anlegg med dets elementer, samt tidsrom disse elementene stammer fra, vil et tydeligere bilde av grøntanlegget tre fram. Kartdata fra ulike tider kan videreføres ved hjelp av digital overlay-teknikk som bidrar til å rektifisere (bestemme avstander) og dermed bekrefte eldre registreringer mot dagens kartgrunnlag. Sammenfatningen er utgangspunktet for vurderingen av de kulturhistoriske verdiene, og er avgjørende for en forsvarlig forvaltning av anlegget i framtiden.

De eldste grøntanleggene

Rester etter grøntanlegg som hager og gravplasser fra middelalderen og tidligere tider, er automatisk fredet etter kulturminneloven § 4. På grunn av de potensielt store kunnskapsverdiene må man være spesielt oppmerksom på anlegg som er, eller kan være, automatisk fredet. Sporene som man finner både over og under bakken må undersøkes nøye og betraktes med et hagehistorisk blikk. De eldste anleggene er spesielt verdifulle fordi de kan gi oss kunnskap som ikke er dokumentert på annet vis. Det kan være kunnskap om utformingen av anleggene, materialbruken og plantebruken.

De gamle lovtekstene gir de første sikre vitnesbyrdene om at det fantes hager i Norge langt tilbake i tid. I eldre Gulatingslov fra begynnelsen av 1000-tallet nevnes kvanngard, en enkel innhegnet hage for dyrking av kvann og andre planter. Kvann er viltvoksende i Norge og er en av mange arter som til alle tider har blitt hentet inn fra naturen og plantet i hager, alleer og andre grøntanlegg.

Betydningen av hagebruk og jordbruk i middelalderbyene er lite kjent. Hager knyttet til klostre, borger og slott er det også sparsomt med kunnskap om. Den eneste kjente norske omtalen av en klosterhage er fra skildringen av Olavsklosteret i Hamarkrøniken, der det vises til frukthager, eplehager, kirsebærhager og humlehager. Ved Reins kloster i Trøndelag er det rester etter en trehage av ask (Gammelhagen) som kan stamme fra klostertiden. Ask er en kjent legeplante, og det er dokumentert at den ble brukt som dette i middelalderen. Det er flere tegn på at ask ble dyrket i norske klosterhager.

Spor etter klosterhager kan finnes i form av reliktplanter. Dette er planter som på ulikt vis har overlevd siden middelalderen da de ble dyrket som nyttevekster og kanskje også til pryd. Det kan være medisinplanter, giftplanter, planter til farging, duftplanter, krydderurter eller grønnsakplanter.

Automatisk fredning beskytter ikke den eksisterende vegetasjonen i et anlegg fra tiden før 1537. Dette gjelder uavhengig av hvor gammelt vegetasjonselementet eller enkeltplantene er. Selv om et tre kan ha sin opprinnelse flere hundre år tilbake og kanskje helt tilbake til middelalderen, må slike kulturminner beskyttes særskilt.

Grøntanlegg som er etablert etter reformasjonen

Det sterkeste formelle vernet et grøntanlegg kan ha, er forankret i kulturminneloven. I tillegg til automatisk fredning omfatter dette fredning etter kulturminneloven i form av enkeltvedtak etter § 15 eller etter forskrift § 22a. Plan- og bygningsloven som også kan benyttes, gir et svakere vern. Noen anlegg har et musealt vern.

Hager og tilsvarende anlegg ved automatisk fredete samiske bygninger er ikke fredet. Samiske grøntanlegg av stor kulturhistorisk verdi må, uavhengig av alder, vurderes fredet etter kulturminneloven § 15 eller vernes på annet vis.

Verneverdi og vernekriterier

I motsetning til automatisk fredete grøntanlegg, vil et formelt vern av etter-reformatoriske grøntanlegg kreve en vurdering av verneverdien. Det er de kulturhistoriske og arkitektoniske verdiene som utgjør fundamentet for en slik vurdering. Vektingen av verdiene avgjør betydningen av dem, om anlegget har nasjonal verdi, og om  det dermed skal vurderes fredet etter kulturminneloven. Sentrale vernekriterier er beskrevet i rapporten Forprosjekt. Statens kulturhistoriske eiendommer. Politikk for eierskap og forvaltning som er utarbeidet av Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

Grøntanlegg er i utgangspunktet en mer eller mindre bearbeidet form for natur. I tillegg til verneverdiene som er beskrevet i den nevnte rapporten, er det derfor helt nødvendig å gjøre en vurdering av vernekriterier basert på grøntanleggets særpreg. Dette forholdet må vektlegges spesielt fordi både planter og andre elementer kan karakterisere bestemte tids- eller stilepoker, danne arkitektoniske former eller gi anlegget typiske uttrykk. I og med at vegetasjonen er i stadig utvikling, vil tiden være en viktig dimensjon i vurderingen av anleggets verdi. Verneideologi og vernekriterier for grøntanlegg omtales i Riksantikvarens rapport Forvaltning av historiske hager og parker i Norge – forprosjekt. Sluttrapport del 1. (https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/176989)

Former for vern

Kun et fåtall av landets nasjonalt verdifulle grøntanlegg er fredet etter kulturminneloven § 15 eller § 22 a. Også grøntanlegg som ikke er vurdert som av nasjonal verdi, kan ha stor regional eller lokal betydning. Både viktige anlegg som ikke er fredet og anlegg av stor regional og lokal verdi, kan vernes gjennom bruk av plan- og bygningsloven. Etter denne loven har et grøntanlegg sterkest vern når det ligger i et område som er regulert til hensynssone vern, eller dersom området er definert som et område med formål grønnstruktur, med tilhørende bestemmelser som sikrer det aktuelle grøntanlegget. Grønnstruktur kan i en reguleringsplan få underformål som park, friområde eller naturområde.

Riksantikvaren anbefaler at regional kulturminneforvaltning stimulerer regionale og lokale myndigheter til å ivareta verdifulle grøntanlegg i kommuneplaner og reguleringsplaner, og i form av kulturminneplaner og generelt veiledningsmateriell.

Offentlige hager som for eksempel museumshager og botaniske hager, kan også ha en form for vern gjennom at institusjonene selv bruker anlegg og plantesamlinger i forbindelse med forskning, undervisning og formidling.

Forvaltningsplan

For alle kulturhistoriske eiendommer i statens eie, har eier et ansvar for å utarbeide  forvaltningsplaner. Dette er i tråd med kongelig resolusjon vedtatt i statsråd 1.9.2006. Også for enkelte kulturmiljøer, kommunalt eide anlegg og anlegg i privat eie, foreligger forvaltningsplaner. Eventuelle krav om å utarbeide forvaltningsplaner for kulturmiljøer og kommunalt eller privat eide anlegg blir fastsatt gjennom fredningsbestemmelsene.

En god forvaltningsplan både utdyper og forklarer vernet og beskriver prosesser for eventuelle endringer. Forvaltningsplanen skal rulleres etter en viss periode, og er et administrativt verktøy som brukes for å opprettholde og fremme formålet med fredningen. Kulturminneverdiene skal tydeliggjøres i planen, slik at intensjonen med vernet sikres. Det skal settes tydelige mål for forvaltningen av anlegget og legges føringer for hvilke tiltak som kan gjennomføres. Retningslinjer skal utarbeides. De bør samsvare med antikvariske prinsipper og forklare hvordan vernet og fredningsbestemmelsene skal forstås og brukes. Riksantikvaren har utarbeidet en mal for en forvaltningsplan for grøntanlegg.

Historiske beskrivelser av anlegget bør ligge til grunn for forvaltningsplanen. Det vises til rapporten «Østmarka sykehus. Historisk dokumentasjon av parken / utomhusanlegget» som eksempel på en historisk beskrivelse av et grøntanlegg. Ved Stend hovedgård ble det gjennomført et forprosjekt som grunnlag for en best mulig rehabilitering av hagen. Rapporten som oppsummerer forprosjektet dokumenterer Stends hagehistorie. Se hjemmesidene til Vestland fylkeskommune for mer informasjon.

Som eksempler på forvaltningsplaner vises det til delrapport fra forvaltningsplanen for Kysthospitalet i Hagevik  og rapporten «Grønliparken Kulturminne – Jeløy. Forvaltningsplan».

Skjøtselsplan

En skjøtselsplan er en plan for hvordan gartneren skal stelle og pleie grøntanlegget. Målet for skjøtselen defineres med utgangspunkt i fredningsvedtaket, verneverdiene og/eller i føringene som gis gjennom forvaltningsplanen. Skjøtselen av grøntanlegget skal bidra til å opprettholde og styrke de kulturhistoriske verdiene, inkludert naturverdiene i grøntanlegget.

Generelt skal skjøtselsplanen sikre en jevn og god vekst og utvikling av vegetasjonen. Dessuten skal skjøtselsplanen bidra til å opprettholde en definert tilstand, for eksempel når det gjelder høyder og former på trær og busker, grader av «gjengroing» og forekomsten av ugras. I tillegg beskriver skjøtselsplanen vanligvis det jevnlige vedlikeholdet av andre elementer i grøntanlegget, for eksempel stier, fontener og lysthus. NS 3420-ZK Drift og skjøtsel av park og landskapsanlegg kan brukes som et utgangspunkt for arbeidet med skjøtselsplanen, men den kulturhistoriske dimensjonen må tydeliggjøres og vektlegges i skjøtselsplaner for historiske grøntanlegg.

Avhengig av hvor vi befinner oss i landet vil begrepene skjøtsel og vedlikehold brukes noe om hverandre. Mest vanlig er det likevel å bruke begrepet skjøtsel i sammenheng med vegetasjon og vedlikehold når man omtaler objekter som for eksempel bygninger, veier, murer. Med vanlig vedlikehold / ordinær skjøtsel menes et regelmessig arbeid for å opprettholde en ønsket tilstand og for å hindre forfall som skyldes jevn og normal slitasje. Klipping av hekk, plenklipping, kantstikking og ugrasluking er eksempler på dette.

Skjøtselen er avgjørende for hvordan grøntanlegget vil utvikle seg over tid. En sunn utvikling av vegetasjonen krever at den blir pleiet av kompetente fagfolk, for eksempel en gartner med spesialkompetanse på historiske grøntanlegg. En plan for skjøtselen som tar utgangspunkt i føringene for anlegget, vil bidra til at de kulturhistoriske verdiene ivaretas. For enkelte fredete grøntanlegg er det utarbeidet en skjøtselsplan i stedet for, eller i tillegg til, en forvaltningsplan. Noen eksempler på dette er Eikelands verk og St. Olavs hospital Østmarka. Det kan også være utarbeidet planer som kombinerer forvaltning og skjøtsel.

Viktige kulturhistoriske verdier og naturverdier kan beskyttes av henholdsvis kulturminneloven og naturmangfoldloven, som er likestilte særlover.

• Kulturminneloven skal sikre at kulturminner og kulturmiljøer ivaretas som en del av vår kulturarv og identitet.
• Naturmangfoldloven skal sikre naturen gjennom bærekraftig bruk og vern slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i framtiden.

Når verneverdier vurderes med utgangspunkt i kulturminneloven, kan man i tillegg legge vekt på viktige naturverdier knyttet til kulturminnene. Det kan være botaniske, zoologiske eller geologiske forekomster som det knytter seg kulturhistoriske verdier til.

Vegetasjon i grøntanlegg er botaniske forekomster som omfatter et stort mangfold av kulturplanter. I Norge dyrker vi i underkant av 1.000 arter av pryd- og nytteplanter med mange ulike bruksmåter. De aller fleste av disse artene finnes i grøntanlegg og kan dermed ha kulturhistorisk verdi. Dette er arter som i utgangspunktet finnes naturlig i Norge eller arter som er innført fra andre land.  En stor andel av de tradisjonelle prydplantene i gamle hageanlegg består av stauder og busker som lett formerer seg på voksestedet. Mange av grøntanleggsplantene tåler det barske norske klimaet godt og er dermed lette å etablere over store deler av landet. I våre dager ser vi at denne egenskapen kan føre til en negativ påvirkning på økosystemer utenfor grøntanlegget, ved at enkelte planter «rømmer» og overtar større eller mindre arealer der de fortrenger naturlige arter.

.

Fremmede organismer

Planter og andre organismer som ikke forekommer naturlig på stedet, blir omtalt som fremmede i naturmangfoldloven. Denne betegnelsen omfatter de aller fleste grøntanleggsplanter som er innført, testet ut og plantet i anlegg på grunn av sin pryd- eller nytteverdi, og grøntanleggsplanter som er flyttet ut av sitt naturlige vokseområde innenlands. Så godt som alle grøntanlegg og grøntområder inneholder derfor fremmede arter. Fremmede arter som er risikovurdert og som kan påvirke naturmangfoldet negativt, blir omtalt som skadelige fremmede organismer. Artsdatabankens Fremmedartslista gir en oversikt over arter som er risikovurdert og informasjon om disse.

Selv om arter tilhører en høy risikokategori etter vurderingen som ligger til grunn for Artsdatabankens fremmedartsliste, betyr ikke dette at planten må fjernes eller ikke kan benyttes i historiske anlegg. Det er Forskrift om fremmede organismer som definerer hvilke arter det er forbudt å plante ut, og hvilke arter man må søke Miljødirektoratet om tillatelse til å bruke. Det historiske plantematerialet er av stor verdi, og Riksantikvaren vil minne om adgangen til å søke Miljødirektoratet om unntak fra forbudet om utplanting.

I enkelte tilfeller kan det være aktuelt å benytte erstatningsarter. Dette er arter og sorter som har tilsvarende egenskaper og uttrykk som den opprinnelige planten. Som eksempel kan gullregn erstattes med hybridgullregn.  Før man planter en erstatningsart i et fredet anlegg, må man søke om dispensasjon fra kulturminneloven for nyplanting, og om tillatelse til utplanting fra miljømyndighetene  dersom arten er nevnt i vedlegg V i forskrift om fremmede organismer.

Naturmangfoldloven og Forskrift om fremmede organismer har ikke tilbakevirkende kraft. Det er derfor ingen krav om at eksisterende skadelige fremmede organismer skal fjernes fra et verneverdig anlegg dersom plantene har en kulturhistorisk verdi. Eieren har likevel et ansvar for å påse at skadelige fremmede arter ikke sprer seg ut av området der de er plantet.

Vurdering av naturmangfold i kulturminneforvaltningens saksbehandling

I tillegg til Fremmedartslista har Artsdatabanken utarbeidet Rødlista  som er en oversikt over arter som er kategorisert etter risikoen for å dø ut i Norge. Rødlista er et viktig grunnlag for en kunnskapsbasert forvaltning av naturmangfoldet. Det samme gjelder Naturbase  som har kartfestet informasjon om blant annet utvalgte naturtyper og verneområder etter naturmangfoldloven.

Prinsippene i naturmangfoldloven skal legges til grunn for offentlig myndighetsutøvelse som berører naturmangfoldet. For de aller fleste vedtak etter kulturminneloven skal kulturminnemyndighetene vurdere konsekvensene av vedtaket for naturmangfoldet. I denne vurderingen er Naturbase, Rødlista og Fremmedartslista verktøy kulturminneforvaltningen skal benytte.

Dersom vedtaket kan få negative konsekvenser for naturmangfoldet, skal kulturminnemyndigheten foreslå avbøtende tiltak. I enkelte tilfeller kan det oppstå interessekonflikter mellom kulturminneforvaltningen og naturforvaltningen i saker der vedtak skal fattes. Da kan det bli nødvendig med nærmere dialog mellom grunneieren, Fylkesmannen og kulturminnemyndigheten for å få en løsning som ivaretar både kulturminneverdier og naturverdier på en best mulig måte.

Eksempel: Plantearter og sortsmangfold

I forvaltningen av fredete grøntanlegg kreves det generelt at trær som felles, skal erstattes med samme art som den opprinnelige, og helst også med samme sort. Dette forutsetter at arten og sorten er identifisert med sitt rette navn. Planter har både norske og vitenskapelige navn. De vitenskapelige navnene er basert på et navngivningssystem (nomenklatur) som ble grunnlagt av Carl von Linné, og som blant annet består av et slektsnavn og et artsnavn. Bjørk har for eksempel slektsnavnet Betula. Vi har flere arter av bjørk: dunbjørk (Betula pubescens), hengebjørk (Betula pendula) og dvergbjørk (Betula nana). Om det er nødvendig å fjerne ei hengebjørk skal det gjenplantes med ei hengebjørk.

Vi kan ha mange undergrupper av en art. Det kan blant annet være sorter, kultivarer eller varieteter. Av hengebjørk finnes bl.a sortene Betula pendula ‘Dalecarlica’ og Betula pendula ‘Youngii’. Mens hengebjørk ‘Dalecarlica’ (ornäsbjørk) har flikete blad og blir mellom 15 og 20 meter høy, har hengebjørk ‘Youngii’ brede blad og blir bare halvparten så høy. De to sortene er så ulike at den ene ikke kan erstatte den andre. Skal slike planter fornyes, er det viktig å bruke samme sort som den opprinnelige.

Mer informasjon om planters navn og slektskap finnes på Artsdatabankens nettsider