Undersøkelse og overvåking av kulturlag for in situ-bevaring

Forord

I september 2022 kom den nye norske standarden NS-EN 17652:2022 – Cultural heritage – Assessment and monitoring of archaeological deposits for preservation in situ. Standarden er utarbeidet av den europeiske standardiseringsorganisasjon European Committee for standardization (CEN)) og alle 34 medlemsland er, etter at den ble vedtatt, forpliktet til å gjøre den til en nasjonal standard. Standarden er veiledende. Standarden er i 2025 blitt oversatt til norsk og kan kjøpes her Kjøp en standard . Standarden kan enkelt legges til eksisterende abonnementer.

In situ betyr «på stedet», og det ble som forvaltningsprinsipp først nedfelt i Vallettakonvensjonen i 1992. Konvensjonen slår fast at arkeologisk kulturarv fortrinnsvis skal bevares in situ, sekundært graves ut og bevares som dokumentasjon i for eksempel en museumssamling. For at in situ-bevaring skal være et reelt alternativ til arkeologisk gransking, må bevaringstilstanden og miljøforholdene i kulturlagene være av en slik karakter at de kan bevares i et langtidsperspektiv.

Standarden gjelder både kulturlag på land og under vann, men legger mest vekt på kulturlag på land. Kulturlag under vann er mer detaljert behandlet i Development of Tools and Techniques to Survey, Assess, Stabilise, Monitor and Preserve, Underwater Archaeological Sites (SASMAP) Guidelines Manual 1 og 2.

Gjennom langsiktig overvåking av kulturlag dokumenteres tilstand, endringer, tap og skade og årsaken til disse, som for eksempel klimaendringer eller konkrete tiltak. Dokumentasjonen gjør vi gjennom å systematisk samle inn data ved hjelp av etterprøvbare metoder, som baserer seg på hypoteser om sammenhengen mellom årsak og virkning.

Miljøovervåking er et virkemiddel som kulturmiljøforvaltningen kan bruke for å dokumentere at nasjonale mål blir nådd. Resultater fra miljøovervåking gir informasjon som er strategisk viktig for politikk og forvaltning. De kan brukes som grunnlag for å formulere nye politiske mål og revidere eksisterende mål. Data fra miljøovervåking danner ikke minst et viktig kunnskapsgrunnlag for kulturmiljøforvaltningen.

Det er viktig at standarden blir brukt i den daglige forvaltningen av kulturlag. Kulturminner med bevarte arkeologiske kulturlag er svært sårbare. Denne veilederen viser hvordan standarden og dagens forvaltningsrutiner allerede overlapper og at standarden derfor enkelt kan brukes i det daglige arbeidet. Standarden kan også brukes av forvaltningen når in situ-bevaring av andre typer arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer skal vurderes.

Kulturlag er, eller inngår som del av, kulturminner fra steinalderen og fram til i dag. Bevaringstilstanden fra tidspunktet de ble dannet, i kombinasjon med miljøforholdene da og i ettertid, er avgjørende for hva som er bevart i dag. Det betyr at i noen tilfeller er et tørt miljø det gunstigste for in situ-bevaring av kulturlag, mens i andre tilfeller vil et vannmettet miljø være best. Vannmettede miljøforhold er spesielt gunstig for bevaring av organisk materiale i kulturlag. Disse finnes ofte der det har vært sammenhengende menneskelig aktivitet over lange

perioder, som i kaupanger, byer, gårder (både i dyrket mark og i gårdshauger) og under vann (utfyllinger/havneområder). Organisk materiale kan likevel også være godt bevart under tørre miljøforhold.

1. Formålet med veilederen

Kulturmiljøforvaltningen er avhengig av kunnskap om kulturminnene for å kunne ta stilling til spørsmål om dispensasjon fra kulturminnelovens bestemmelser om automatisk fredning og eventuelle vilkår for denne. Kulturlag kan være svært ulike når det gjelder sammensetning, bevaringstilstand, miljøforhold og sårbarhet. Kunnskap om bevaringstilstanden er viktig for å kunne vurdere kildeverdien i berørte kulturlag. Kjennskap til miljøforholdene er også sentralt for å kunne vurdere risikoen for at kulturlag kan gå tapt og hvor raskt dette kan skje. Dette er grunnleggende kunnskap for å kunne avgjøre om in situ-bevaring er mulig og om det bør stilles vilkår om miljøovervåking.

I en norsk arkeologisk kontekst er det mange ulike kulturminnetyper som kan ha bevarte kulturlag: steinaldertufter, marinarkeologiske lokaliteter, gårdshauger eller bosettingshauger, boplasser, gravhauger, åkersystemer, setre, kaupanger og middelalderbyene.

Riksantikvaren har i dag to nasjonale miljøovervåkingsprogrammer som samler inn data om arkeologiske kulturminner og kulturlag:

• Status og tilstandsovervåking av automatisk fredete arkeologiske kulturminner i utvalgte kommuner (MOV arkeologi)

• Miljøforhold og bevaringstilstand i utvalgte middelalderbyer med verdensarvstedet Bryggen (MOV Middelalderby og Bryggen).

Det siste programmet er spesielt rettet mot middelalderske kulturlag i byene Bergen med Bryggen, Trondheim, Oslo og Tønsberg, og programmet gjennomføres i samsvar med den nye standarden.

Standarden er et hjelpemiddel for kulturmiljøforvaltningen for å avgjøre om in situ-bevaring er mulig for sentrale arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer som berøres av et tiltak, og for å sikre et best mulig resultat for bevaring in situ av kulturlag på land og under vann. I standarden vises det hvordan en beslutning om in situ-bevaring bør tas, hvilke vurderinger av kulturminnet/kulturmiljøet som bør gjøres og hvor hensiktsmessig overvåking av disse kulturminnene er. Ved bruk av standarden vil prosessen som leder fram til en beslutning om in situ- bevaring eller ikke være transparent og veldokumentert. Den skal også bidra til at ny kunnskap fra overvåking av arkeologiske kulturmiljø i Europa generelt får større overføringsverdi til andre land.

Veilederen er ment som et hjelpemiddel for kulturmiljøforvaltningen når de skal bruke standarden, da standarden har en bredere målgruppe. Bruken av standarden vil sikre at faglige vurderinger av in situ-bevaring gjøres likt innenfor kulturmiljøforvaltningen og at vurderingene blir dokumentert. Standarden inkluderer veiledning om hele prosessen med saksbehandling i forkant av inngrep i automatisk fredete kulturminner.

Standarden har tre hovedkapitler som er sentrale for denne veilederen: kap.5 Undersøkelse – som omhandler prosessen fram til det er tatt en avgjørelse om in situ- bevaring eller ikke, kap.6 Overvåking – som gir veiledning om utformingen av et program for overvåking og kap.7 Rapportering – som beskriver anbefalte rutiner for rapportering.

2. Presisering av begreper brukt i standarden

Standarden inneholder et eget kapittel med termer og definisjoner. Mange er godt innarbeidet i den norske kulturmiljøforvaltningen, mens andre vil være mindre kjent. I denne veilederen presiserer vi noen av begrepene som brukes i standarden, samt enkelte norske som vi kun har brukt her i veilederen.

Miljø

Miljø er i standarden definert bredt som omgivelsene til et kulturminne. Menneskelige, fysiske, kjemiske, biologiske, geologiske eller klimatiske faktorer ved miljøet kan påvirke kulturminnets bevaringstilstand.

Arkeologisk kulturminne

Standardens definisjon av arkeologisk kulturminne er knyttet til kulturminnets betydning som bidrag til samfunn, kunnskap og/eller kultur, og innholdsmessig ganske sammenfallende med kulturminneloven § 1. Denne definisjonen vektlegger kulturminners betydning som ressurs for vår kulturarv og identitet.

Arkeologisk kulturlag

Kulturlag defineres i standarden som kulturlag akkumulert gjennom menneskers aktivitet. De inneholder spor etter tidligere bosetninger samt naturlige lag eller avleiringer som representerer tidligere miljøer. Definisjonene av arkeologisk kulturminne og kulturlag her er i samsvar med kulturminneloven § 2 første og tredje ledd.

Bevaringstilstand

Bevaringstilstand er arkeologens subjektive og relative vurdering av hvor godt eller dårlig bevart den enkelte kontekst i et kulturlag er. Dette vurderes relativt i forhold til tilstanden på tilsvarende lokaliteter eller kontekster i nærheten og ut fra om konteksten eller kulturlaget ligger i mettet sone (dekket av grunnvann) eller i umettet sone (over grunnvannstand eller i fluktueringssonen). Skalaen for bevaring går fra 1 som er svært dårlig til 4 som er svært god.

Miljøforhold

Miljøforhold er de fysiske, kjemiske og biologiske forholdene i og rundt kulturlag, som bestemmer kulturlagets nåværende nedbrytningshastighet. Disse forholdene bestemmes ved hjelp av jord- eller vannprøver som analyseres etter utvalgte parametre.

Sårbarhet

Dette er egenskapene som viser hvordan et arkeologisk kulturminne eller materiale tåler eksponering, og dets følsomhet overfor endringer i miljøforholdene.

Nedbrytningshastighet

Nedbrytningshastighet er et mål på hvor raskt et arkeologisk kulturminne eller arkeologisk materiale brytes ned. Forskjellige materialer som inngår i det samme kulturminnet kan ha forskjellig nedbrytningshastighet. I forvaltningssammenheng er det viktigst å avgjøre nedbrytningshastigheten til det materialet som har størst kulturhistorisk verdi.

Betydning

Standarden benytter begrepet betydning om kombinasjonen av alle verdiene som er tilordnet et arkeologisk kulturminne eller en lokalitet. Vanligvis vil kulturhistorisk verdi kunne brukes synonymt. Eksempel på verdier som kan inngå i betydningen er vitenskapelig kildeverdi, tilhørighet og opplevelses- og bruksverdi for nåværende og framtidige generasjoner.

Overvåking

Overvåking er innsamling og vurdering av data knyttet til et kulturlag, et arkeologisk kulturminne eller en lokalitet. I standarden er bruken avgrenset til overvåking for systematisk datainnsamling etter at en beslutning er tatt om in situ-bevaring og etablering av et miljøovervåkingsprogram. I norsk forvaltningssammenheng er begrepet også brukt i forbindelse med datainnhenting før et vedtak om in situ-bevaring.

Miljøbrann

Plastrør med filter som er installert i et boret hull i bakken for overvåking av grunnvann og uttak av vannprøver for analyse av miljøforhold.

Piezometerbrønn

Piezometer er et instrument som installeres i et boret rør i grunnen, og som kun måler grunnvannsnivå og poretrykk. I motsetning til en miljøbrønn kan det ikke tas vannprøver eller installeres overvåkingsutstyr som måler andre parameter i en piezometerbrønn.

NADAG

Nasjonal database for grunnundersøkelser (NADAG). NADAG sikrer deling og gjenbruk av samfunnsviktige data fra grunnundersøkelser i Norge. NADAGs kart viser geotekniske data kombinert med andre typer grunnundersøkelser, noe som gir et godt grunnlag for å vurdere grunnforhold. Gjenbruk av data er viktig ved beredskap og krisehåndtering i forbindelse med naturfare og bidrar til store besparelser for samfunnet.

FAIR-prinsippet

FAIR står for Findable (gjenfinnbare), Accessible (tilgjengelige), Interoperable (samhandlende) og Reusable (gjenbrukbare). FAIR er et sett med prinsipper for hensiktsmessig beskrivelse og lagring av forskningsdata. Dette for at dataene i størst mulig grad skal bli forstått og kunne brukes av flere, også i framtiden.

3. Undersøkelse

Standardens kapittel 5 om undersøkelse omhandler forvaltningens beslutningsprosess i behandlingen av søknader om dispensasjon etter kulturminneloven, for tiltak som kan påvirke et automatisk fredet kulturminne.

Undersøkelse kan i denne sammenhengen innebære søk i arkiv og databaser, befaring, arkeologisk registrering i felt i form av sjakting, prøvestikking, og lignende hjemlet i kulturminneloven § 9, eller avklarende undersøkelse som er hjemlet i forvaltningsloven § 17. Avklarende undersøkelse brukes i saker som gjelder kjente og avgrensede kulturminner. Behovet for en avklarende undersøkelse vil i de fleste tilfeller framgå av en tilrådning fra den (de)

ansvarlig(e) tilrådende institusjon(er), men kan også initieres av ansvarlig dispensasjonsmyndighet for det berørte kulturminnet. En avklarende undersøkelse skal gjennomføres av institusjonen som normalt er ansvarlig for arkeologisk gransking av det berørte kulturlag.

I henhold til forskrift om fastsetting av myndighet mv. etter kulturminneloven er det fylkeskommunene og Sametinget som har ansvar for at undersøkelsesplikten etter kulturminneloven § 9 er oppfylt. Undersøkelse i henhold til standarden er i utgangspunktet knyttet til arkeologiske kulturlag/kulturminner som er kjente på søknadstidspunktet, men den omfatter også kulturminner som påvises i forbindelse med oppfyllelse av undersøkelsesplikten.

På et tidspunkt i saksbehandlingen skal man innhente faglig tilrådning fra ansvarlige institusjoner. Det vil være en skjønnsvurdering i hver enkelt sak når saken bør sendes til tilrådning, og undersøkelsestrinnene som er beskrevet i standarden vil i noen tilfeller kunne åpne for flere runder med tilrådning. Dette kan for eksempel skje hvis den faglige tilrådningen er at det er nødvendig med en avklarende undersøkelse for å få saken godt nok opplyst til at rette institusjon kan gi en faglig tilrådning.

En trinnvis prosess

Standarden foreslår en trinnvis prosess i inntil fire trinn for innhenting av data som er relevante for å vurdere et kulturlags betydning, bevaringstilstand, miljøforhold, nedbrytningshastighet og forventet levetid. Hvilke data som bør samles inn henger tett sammen med hvilket kulturminne som berøres av et tiltak og tiltakets karakter. Dataene som hentes inn kan brukes som grunnlag for å avgjøre om man skal gi tillatelse til et omsøkt tiltak, om kulturminnet kan bevares in situ, og eventuelt om det skal iverksettes miljøovervåking. Dette leddet i undersøkelsen er tenkt benyttet for samtlige kulturminner med kulturlag som blir berørt av planlagte tiltak.

Trinn 1 Skrivebordsstudie

Undersøkelser på første trinn bør som minimum avklare kulturminnets juridiske status og kulturhistoriske verdi, og skal som hovedregel gjennomføres uten fysiske inngrep i kulturminnet. Under listes noen punkter opp, men standarden redegjør mer detaljert for hvilke andre typer data som bør innhentes og hvilke faglige vurderinger som bør gjøres på dette trinnet.

• Arkivopplysninger (både fra kulturmiljøforvaltningens arkiver, men også andre relevante offentlige arkiver).

• Rapporter fra granskinger med relevante data fra tidligere overvåking, om geotekniske, hydrogeologiske eller andre relevante forhold.

• Vurdering av hvordan det foreslåtte tiltaket eller andre aktuelle trusler knyttet til menneskelige faktorer kan påvirke kulturminnet direkte eller indirekte.

• Innledende vurdering av kulturminnets potensial for in situ-bevaring og eventuell risiko knyttet til langsiktig bevaring. Dette gjøres med utgangspunkt i tilgjengelig informasjon om potensiell bevaringstilstand, miljøforhold og nedbrytningshastighet.

Trinn 1 skal i henhold til standarden oppsummeres i en kort skriftlig rapport som inkluderer anbefalinger for de neste trinnene. Konklusjonen vil da enten være at saken er godt nok opplyst til at forvaltningen kan fatte sin beslutning i saken eller at innhentete data ikke er tilstrekkelige til at saken er godt nok opplyst til å gå videre med neste trinn.

Trinn 2. Foreløpig vurdering

På dette trinnet skal bruken av ikke-invasive metoder fortsatt prioriteres for å unngå irreversible inngrep i kulturlagene og påvirkning på kulturlagene. Hvis det er nødvendig å gjøre fysiske inngrep i kulturminnet, bør granskingen utformes slik at den både har minst mulig påvirkning på kulturlag og arkeologisk materiale og er i samsvar med gjeldende lover og forskrifter. I forbindelse med vurderingen av dataene om tilstand og miljøforhold kan det ofte være nødvendig med bistand fra fagfolk fra andre fagfelt, som geoteknikk, hydrologi og jordkjemi. Standarden har en punktliste med informasjon som kan samles inn på dette trinnet. Dette kan omfatte

• en foreløpig risikovurdering som beskriver de største risikoene for at kulturminnet ikke kan sikres en langsiktig bevaring.

• en mer detaljert vurdering av bevaringstilstanden og miljøforholdene rundt, sannsynlig nedbrytningshastighet og forventet levetid for viktige arkeologiske materialer. Standardens tillegg A og B gir her viktig veiledning om henholdsvis vurdering av bevaringstilstand og miljøforhold. Resultatet av vurderingen vil utgjøre utgangspunktet (nullpunkt) for framtidige vurderinger.

• å gjennomføre ikke-invasive undersøkelser, som georadar, UAV og ROV og vurdering av resultatene.

• vurdering av geokjemiske forhold og hydrogeologiske forhold, hvis informasjon er tilgjengelig.

• tegn på biologisk nedbrytning (eksempelvis råte i treverk, målte setninger på bygninger).

• vurdering av andre alternativer som utgravning eller ingen handling.

• identifikasjon av eventuelle nødvendige tiltak, f.eks. tildekking eller infiltrasjon av vann, for å beskytte lokaliteten før, under og etter tiltaket og overvåkingen.

Konklusjonen etter trinn 2 kan være at det er innsamlet tilstrekkelig informasjon til at man kan ta en beslutning; at tiltaket kan justeres slik at kulturlaget ikke påvirkes eller at kulturlagenes forventede levetid er for kort, eller at skaden på kulturminnet blir for stor. I noen tilfeller vil konklusjonen være at det er behov for ytterligere informasjon. Hvis det er tilfellet så kan trinn 3, en detaljert vurdering, gjennomføres. Man skal utarbeide en kort rapport fra den foreløpige vurderingen i trinn 2.

Trinn 3. Detaljert vurdering

Det vil på dette trinnet normalt være behov for fysiske inngrep i kulturminnet for å kunne vurdere bevaringstilstand og miljøforhold. Her bør en velge den metoden som gir nødvendig informasjon med minst mulig inngrep i og tap av kulturlag. Det kan for eksempel bety bruk av kjerneboring eller oppgraving av gamle grøfter framfor utgravning av intakte kulturlag. I spesielle tilfeller vil

likevel det siste være nødvendig. Det er viktig at inngrepene som gjøres ikke utgjør en risiko for lokalitetens bevaringstilstand.

På dette trinnet kan datainnsamling også omfatte data fra miljøbrønner og sonder installert i kulturlag for å måle variasjon i miljøforhold.

Standarden har en ikke uttømmende punktliste med hvilke typer informasjon det kan være aktuelt å innhente som grunnlag for den detaljerte vurderingen. Kunnskapsgrunnlaget som senest foreligger etter den detaljert vurderingen skal være godt nok til at forvaltningen kan ta en beslutning om lokalitetens framtid.

Trinn 4. Beslutning

En beslutning vil i forvaltningssammenheng være en avgjørelse om det skal gis tillatelse til tiltaket eller ikke, og i tillegg fastsette eventuelle vilkår for en tillatelse. Standarden tar utgangspunkt i tre mulige resultat når det gjelder spørsmålet om in situ – bevaring av kulturminner med bevarte kulturlag:

• Avslag – kulturminnets kulturhistoriske verdi er høy og tiltakets negative påvirkning på kulturlagene vurderes som for store.

• Tillatelse – det foreslåtte tiltaket er uforenlig med in situ-bevaring og kan ikke utformes på annen måte. Forvaltningen kan da velge å sette vilkår om arkeologisk gransking, la kulturlagene gå tapt gjennom kontrollert nedbrytning, eller ikke foreta seg noe (tillatelse uten vilkår).

• Tillatelse – det foreslåtte tiltaket er kompatibelt med in situ-bevaring. Dette gir forvaltningen i utgangspunktet tre alternativer: 1. Dersom det foreligger tilstrekkelig informasjon som viser at in situ-bevaring av kulturminnet er mulig, uten behov for detaljert overvåking. 2. Dersom det fortsatt er usikkert hvordan in situ-bevaring vil fungere, er det behov for et miljøovervåkingsprogram. 3. Et tredje alternativ kan være en kombinasjon av tillatelse med vilkår om gransking og in situ-bevaring. Den siste varianten er mest vanlig i dag i middelalderbyene.

4. Overvåking

Et miljøovervåkingsprogram kan inngå i vilkårene for en tillatelse til inngrep i et automatisk fredet kulturminne. Omfang og kostnader for programmet vil derfor bli fastsatt i et vedtak som er hjemlet i kulturminneloven § 10.

Et miljøovervåkingsprogram skal ha klare mål og forklare hvorfor overvåking er nødvendig. Det kan for eksempel foregå i en fastsatt tidsperiode for å registrere framtidige endringer i miljøforholdene, og planlegge avbøtende tiltak for å sikre at miljøforholdene ikke endres. Et miljøovervåkingsprogram med fastsatte måleparameter og tilhørende grenseverdier skal lages spesifikt for det tiltaksområdet programmet gjelder for. Innholdet i overvåkingsprogrammet må være knyttet til de kulturhistoriske verdiene i tiltaksområdet.

Å definere overvåkingsmålene, overvåkingsparametre og grenseverdier er en sentral del av utformingen av overvåkingsprogrammet. Disse vil variere fra sted til sted. Her vil data som er framskaffet i skrivebordsstudien være viktige referansedata for utarbeiding av et program. Målene som er definert for overvåking av et område som blir påvirket av bygging på kulturlag i en by, vil ikke være de samme som brukes til å overvåke et skipsvrak på havbunnen eller kulturminner som ligger i dyrket mark.

Dersom kulturlagene ligger under en ny bygning i et ellers stabilt miljø, vil overvåkingsmålet normalt være å dokumentere at utbyggingen ikke påvirker miljøforholdene for kulturlagene negativt. Parameter som måles vil kunne omfatte grunnvannsnivå, poretrykket i grunnvannet, graden av vannmetting og temperatur i kulturlagene. Hvis man overvåker et område i et dynamisk marint miljø eller et landlig våtmarksområde, vil parameterne, intervaller for gjennomgang av overvåkingsdata og den totale varigheten av overvåkingen være annerledes.

Prosessen med å utforme et overvåkingsprogram bør innebære tett samarbeid mellom eierne/utviklerne, forvaltningsmuseene/NIKU og fylkeskommunen/Sametinget/Riksantikvaren. Prosessen som blir beskrevet under er i stor grad basert på overvåking i forhold til utviklingsendringer i ganske stabile miljøer. Ved overvåking av naturlige eller langsiktige prosesser, spesielt i dynamiske miljøer (f.eks. med varierende temperaturer), kan hensyn som varigheten av overvåkingen være annerledes enn det som er angitt nedenfor.

Standarden anbefaler at et overvåkingsprogram bør følge en prosjektledelsessyklus «Planlegg – Gjennomfør – Sjekk – Juster».

Hva som bør inngå i detalj i de forskjellige trinnene går fram av standarden, men her nevnes det viktigste.

I planleggingen av et program bør følgende gjøres;

Fastsette mål for programmet, fastsette parametere som skal måles, sette grenseverdier for de viktigste parameterne, velge overvåkingsmetode, fastsette hyppighet for datalogging/evaluering og varighet av overvåkingen.

Velge antall og plassering av overvåkingspunkter og beskrive hvordan de bidrar til å nå programmålene. Avtale metode for installasjon (inkludert hvordan man unngår innvirkning på de kulturhistoriske verdiene ved installasjon av overvåkingsutstyr), tilpasse overvåkingsutstyret til arealbruken (eiendom/bygning/drift av jordbruksareal etc.) og beskrive hvordan kulturmiljøforvaltningen skal sikre at kulturminnet er tilgjengelig og beskyttet mot skade, under og etter gjennomføringen av det omsøkte tiltaket. Fastsette intervaller og evalueringspunkter for gjennomgang og rapportering, og avklare hvilke avbøtende tiltak som kan iverksettes hvis grenseverdiene overstiges.

Til sist bør miljøovervåkingsprogrammet med utstyr og kostnad tinglyses som en heftelse ved eiendom eller eiendommer som blir berørt. Det er kulturmiljøforvaltningen som ber om og betaler for tinglysning.

Ved gjennomføringen av overvåkingen bør en eller flere av følgende metoder brukes;

• Kontinuerlige målinger og/eller uttak og analyse av vannprøver fra miljøbrønner.

• Overvåking av nedbrytningsfaktorer på uorganisk og organisk materiale, kontinuerlig overvåking av fysiske og kjemiske parametre i jorden ved hjelp av målesonder som er installert på utvalgte steder.

• Passelig høyoppløselige fjernmålingsmetoder, fysisk inspeksjon eller fjernstyrt undersøkelse med drone eller undervannsdrone (ROV) av en arkeologisk lokalitet/lokaliteter, havbunn eller våtmarksmiljø.

• Regelmessig kartlegging av faste målepunkter. De kan f.eks. plasseres på bygninger og overflaten av terrenget for setningsmålinger. Målepunkter som er plassert på havbunnen kan brukes til å identifisere eventuelle bevegelser eller erosjonsaktivitet.

Følgende skal vurderes og besluttes i sjekkfasen;

Er målene for overvåkingsprogrammet nådd, og er det ingen ytterligere spørsmål, så er konklusjonen at overvåkingen kan avsluttes. Er målene for programmet ikke nådd, bør avbøtende tiltak som er skissert i programmet iverksettes. Er det usikkert om målene for programmet er nådd (eller om man overvåker et dynamisk miljø), vil fortsatt overvåking sannsynligvis være nødvendig. Denne sjekkfasen kan gjentas.

Dersom de ansvarlige for gjennomføringen av overvåkingsprogrammet oppdager vesentlige endringer i overvåkingsdataene, som krever øyeblikkelig handling, skal de relevante kulturmiljømyndighetene informeres umiddelbart.

Institusjonen som er ansvarlig for gjennomføringen av programmet sender en rapport med sin anbefaling til fylkeskommunen/Sametinget/Riksantikvaren etter en gjennomført sjekkfase. Avhengig av konklusjonene beslutter fylkeskommunen/Sametinget/Riksantikvaren om overvåkingen skal avsluttes, videreføres, eller om avbøtende tiltak skal igangsettes.

5. Rapportering av resultater fra miljøovervåking

Et felles nasjonalt system for rapportering av miljøovervåkingsdata er ennå ikke helt på plass. Overvåkingsdata er å anse som dokumentasjon av kulturminner på lik linje med tradisjonell dokumentasjon fra arkeologiske granskinger. Hvordan loggingsdataene lagres, skal avklares i prosjektplanen for overvåkingsprogrammet. Det vanligste i dag er at loggingsdata lagres hos ansvarlig utførende institusjon, eller en annen serverleverandør, inntil ansvarlig forvaltningsinstitusjon gir beskjed om noe annet.

Hvordan det rapporteres for det enkelte program, skal framkomme av prosjektplanen for programmet. Som minimum skal resultater fra regelmessig evaluering av overvåkingen rapporteres underveis og når programmet avsluttes. Rapporten skal dokumentere og presentere nødvendig informasjon som kreves, herunder anbefalinger om beslutning. Ordlyden som brukes i rapporten skal gi fylkeskommunen/Sametinget/Riksantikvaren tilstrekkelig oversikt og et pålitelig grunnlag for deres beslutninger. Når en gjennomgang av overvåkingsdata fører til en beslutning om å avslutte et overvåkingsprogram, skal man lage en rapport som forklarer hvordan overvåkingsmålene er nådd. Rapporten skal, dersom det anbefales ytterligere tiltak, danne grunnlag for utforming av videre vurderinger eller overvåkingsprogram. I tillegg skal det rapporteres resultater fra supplerende overvåkings- og kontrollmålinger som blir gjennomført i påfølgende perioder. Noen forhold gjelder imidlertid for all rapportering;

• Rådata fra overvåkingsprogrammer skal være i et format som kan bevares uendret for framtiden.

• FAIR-prinsippet skal følges.

• Dataene er oppgaveplikt til NADAG for grunnundersøkelser.

• Loggingsdata skal utleveres vederlagsfritt til kulturmiljøforvaltningen ved behov.

6. Kvalitetssikring

Kvalitetssikring skal inngå i alle ledd i miljøovervåkingsprogrammet. Kvalitetsstyringsprinsipper skal brukes for å sikre pålitelighet og sporbarhet av analyseresultater.

Alle prosedyrer skal beskrives. Laboratorieundersøkelser bør utføres av laboratorier som tilfredsstiller kravene i EN ISO/IEC 17025 eller tilsvarende kriterier.

7. Eksempler på miljøovervåkingsprogrammer

For å hjelpe brukerne av standarden og denne veilederen til enklere å finne gjennomførte prosjekter, som kan være relevante for deres vurdering av nye prosjekter, har vi valgt å ta med noen eksempler på forvaltningens- og FoU/forskningsprosjekter som er gjennomført i årene 1996-2025. De fleste er knyttet til kulturlag i middelalderbyer, men det er gjennomført prosjekter også utenfor disse byene som dekker de fleste arkeologiske perioder. Noen av de sistnevnte tas også med i denne eksempelsamlingen.

Kulturlag i middelalderbyene – eksempler på tiltakshaverfinansierte prosjekter

Det er i Norge særlig utført arkeologiske miljøovervåkingsprosjekter i middelalderbyene. For full oversikt over de fleste gjennomførte miljøovervåkingsprosjekter, se NIKUs rapporter (Halvorsen et al. 2022; Hovd et al. 2022; Cannell et al. 2023; Martens et al. 2023; Hovd et al. 2024; Hollund et al. 2025; Martens et al. 2025).

Skipsfunn på land

Kulturlagsovervåking – forskningsprosjekter og utredningsprosjekter

8. Kilder

• Amundsen, Carl-Einar 2012: Grunnvannskvalitet i kulturlag i Stavanger. Sammenstilling av data 2005-2010. Bioforsk Rapport Vol. 7 Nr. 51/2012. ISBN-nr. 978-82-17-00918-4. 15 pp.

• Bauer, E. M. & M. A. Østmo 2013: Kongsgårdsprosjektet Avaldsnes: Stolpebygde hus, produksjonsplass, dyrkningsspor, steinkonstruksjon, kokegroper og naust fra jernalder og ruin fra middelalder. Avaldsnes prestegård, 87\6/1, Karmøy kommune, Rogaland. Rapport arkeologisk utgravning, Kulturhistorisk museum, UiO, 27/3 2013. 634 pp.

• Beer, J. de, A. Seither, V. V. Martens, H. Matthiesen & M. Vorenhout: Monitoring and modelling in Urban WATCH. In: K. Harvold & K. Larsen (eds.): Protecting the Past and Planning for the Future. Results from the project ‘Cultural Heritage and Water management in Urban Planning’ (Urban WATCH). CIENS-report 1-2015. Oslo. ISSN: 1890-4572. ISBN:978-82-92935-13-2. https://www.researchgate.net/publication/278031856_Protecting_the_Past_and_Planning_for_the_Future_Results_from_the_project_Cultural_Heritage_and_Water_Management_in_UrbanPlanning_Urban_WATCH 50 pp.

• Bjerking, Sven Erik 1981: Medeltidsstaden: Grundlägging för nya hus på kulturlager. Riksantikvarieämbetet och Statens historiska museer, Rapport, Stockholm.

• Bjerking, Sven Erik 1984: Bygga på kulturlager: förundersökningar och grundläggingsmetoder. Riksantikvarieämbetet och Statens historiska museer, Rapport, Stockholm.

• Bertholin, Chiara 2019. Preservation of Cultural Heritage and Resources Threatened by Climate Change. Geosciences 2019, 9, 250; doi:10/3390/geosciences9060250

• Boogaard, Floris C. 2015: Stormwater Quality and Sustainable Urban Drainage Management. In: Rytter & Schonhowd (eds.) 2015: Monitoring, Mitigation, Management. The Groundwater Project – Safeguarding the World Heritage Site of Bryggen in Bergen, 135-149.

• Byggforskserien 721.305 – Bygging på kulturlag i middelalderbyene. SINTEF 2010

• Caple, C. (ed.) 2016: Preservation of Archaeological Remains In-Situ: A Reader. Routledge. ISBN: 9780415832540.
• Christensson, Ann; Dunlop, A. Rory; Jensen, Jann Atle; Hartnik, Thomas 2008: Peleprosjektet. Volum 1. FOU-prosjekt Riksantikvaren 2005 – 2007. Riksantikvaren Research report; Permanent link: http://hdl.handle.net/11250/175916 Site accessed latest on November 13th 2015.65 pp.
• Christensson, A. & R. Dunlop 2015: Management of Archaeological Heritage in Norway’s Medieval Cities. In: Baug, I., J. Larsen & S. S. Mygland (eds.) 2015: Nordic Middle Ages – Artefacts, Landscapes and Society. Essays in Honour of Ingvild Øye on her 70th Birthday. UBAS 8 2015, 77-91. Bergen.
• Corfield, M., P. Hinton, T. Nixon & M. Pollard (eds.): Preserving archaeological remains in situ. Proceedings from the conference of 1st-3rd April 1996. Museum of London Archaeology Service.
• Council of Europe, 1992, European Convention on the Protection of the Archaeological Heritage, http://conventions.coe.int/Treaty/en/Treaties/Html/143.htm.
• Council of Europe, 2000, The European Landscape Convention, http://www.coe.int/en/web/landscape/home.
• Council of Europe, 2005, The Framework Convention on the Value of Cultural Heritage for Society, http://www.coe.int/t/dg4/cultureheritage/heritage/Identities/default_en.asp.
• Dawson, T et al. 2020 Coastal heritage, global climate change, public engagement, and citizen science.» Proceedings of the National Academy of Sciences 117.15 (2020): 8280-8286.
• Doneus, M. & W. Neubauer 2005: Laser scanners for 3D documentation of stratigraphic excavations. In: Baltsavias et al.(eds) Recording, Modeling and Visualization of Cultural Heritage, Taylor & Francis, London, 2005, 193-203.
• Duineveld, M., K. V. Assche; R. Beunen 2013: Malta’s Unintentional Consequences: Archaeological Heritage and the Politics of Exclusion in the Netherlands. Public Archaeology, Vol, 12 No. 3, August 2013,139-154.
• Dunlop, A.R., L. B. Heninge, J. Soldal & H. Hind 2023: Bryggen MOV avsluttende rapport. Overvåking av kulturlag og setningsutvikling, og drift og vedlikehold av infiltrasjonsanlegg på Bryggen, Bergen kommune. NIKU Rapport 243. 72 s + vedlegg.
• Durham, Brian; van de Noort, Robert; Martens, Vibeke Vandrup; Vorenhout, Michel 2012. Organic Loss in Drained Wetland Monuments: Managing the Carbon Footprint. Conservation and Management of Archaeological Sites 2012; Vol 14.(1-4) s. 85-98
• Eriksson, J.-E. G. 2006: Monitoring urban deposits. A full scale experiment in Tønsberg. In: Engelmark. R & Linderolm, J. (eds.) 2006: Archaeology and Environment 21, 101-110. Umeå.
• French, C. 2015: A handbook of geoarchaeological approaches for investigating landscapes and settlement sites. Studying Scientific Archaeology 1.
• Flyen, AC 2024. Polare kulturminner under press. En studie av påvirkning fra menneskelig slitasje og naturlig nedbrytning i et klima under endring. [Doctoral dissertation, NTNU].
• Graham, E., V. V. Martens & S. Ayers-Rigsby 2025: A Global Perspective: The Need for Climate Change Action in Heritage Management Now. Journal of Field Archaeology 50 (1), 2025, special issue on Climate Change and Heritage (eds. S. Ayers-Rigsby, E. Graham & V. V. Martens) https://doi.org/10.1080/00934690.2024.2439220
• Granberg, M.; Jernæs, N.K.; Martens, V.V.; Simon Nielsen, V.K.; Haugen, A. 2022: Effects of Climate-Related Adaptation and Mitigation Measures on Nordic Cultural Heritage. Heritage 2022, 5, 2210-2240. https://doi.org/10.3390/heritage5030116
• Groenendijk, Maarten 2021. Piles in the Picture: A study of the physical disturbance and archaeological information loss caused by piling through archaeological sites and features, based on photographs. PhD thesis. Vrije Universiteit Amsterdam, the Netherlands, https://research.vu.nl/en/publications/piles-in-the-picture-a-study-of-the-physical-disturbance-and-arch
• Hagen, D, Eide, NE, Flyen, AC. et al. 2014. Håndbok for sårbarhetsvurdering av ilandstigningslokaliteter på Svalbard. NINA Temahefte 56.
• Halvorsen, S. W., R. Cannell, V. V. Martens, L. Hovd, R. Dunlop 2023: Nasjonale oppgaver MOV 2023 Avbøtende tiltak for arkeologiske kulturlag i middelalderby. NIKU Rapport 274, ISBN 978-82-8101-420-6. 56pp. https://hdl.handle.net/11250/3114790
• Halvorsen, S. W., L. Hovd, V. V. Martens 2022: Kartlegging og analyse av miljøovervåkingsprosjekter i Tønsberg, Bergen, Oslo og Trondheim. In situ-bevaring og bygging på kulturlag i middelalderbyene. Nasjonale oppgaver post 5 2021. NIKU Rapport 114. ISBN 978-82-8101-259-2. 168 pp.
• Hamdi, S., Moyano, F., Sall, S., Bernoux, M., and Chevallier, T. 2013. Synthesis analysis of the temperature sensitivity of soil respiration from laboratory studies in relation to incubation methods and soil conditions. Soil Biol. Biochem. 58: 115-126.
• Hartley, I.P. and Ineson, P. 2008. Substrate quality and the temperature sensitivity of soil organic matter decomposition. Soil Biol. Biochem. 40: 1567-1574
• Harvold, Kjell; Larsen, Kari C.; de Beer, Johannes; Boogard, Floris; Martens, Vibeke Vandrup; Matthiesen, Henning; Muthanna, Tone M.; Seither, Anna; Skogheim, Ragnhild; Vorenhout, Michel 2015: Protecting the Past and Planning for the Future. Results from the project «Cultural Heritage and Water Management in Urban Planning» (UrbanWATCH). CIENS-rapport 1-2015. ISSN: 1890-4572. ISBN: 978-82-92935-13-2. 50 pp.
• Heiri, O., Lotter, A.F. & Lemcke, G. 2001. Loss on ignition as a method for estimating organic and carbonate content in sediments: reproducibility and comparability of results. Journal of Paleolimnology 25, 101-110.
• Historic England (http://historicengland.org.uk/) Piling and Archaeology (2007, updated 2015 https://www.historicengland.org.uk/images-books/publications/piling-and-archaeology/), The use of science to enhance our understanding of the past (2009, http://historicengland.org.uk/images-books/publications/nhss-rep2-use-of-science-to-enhance-understanding-of-past/); Waterlogged Wood (2010 https://www.historicengland.org.uk/images-books/publications/waterlogged-wood/), Environmental Archaeology (2011 https://www.historicengland.org.uk/images-books/publications/environmental-archaeology-2nd/), Waterlogged Organic Artefacts (2012 https://www.historicengland.org.uk/images-books/publications/waterlogged-organic-artefacts/), Preservation In Situ 2015 (https://www.historicengland.org.uk/advice/technical-advice/archaeological-science/preservation-in-situ/).
• Hollesen, J. Elberling, B. & Jansson, P.E. 2011: Future active layer dynamics and carbon dioxide production from thawing permafrost layers in Northeast Greenland. Global Change Biology 17, 911-926. Doi:10.111/j.1365-2486.2010.02256.x.
• Hollesen, J. and Matthiesen, H. 2015: The Influence of Soil Moisture, Temperature and Oxygen on the Oxic Decay of Organic Archaeological Deposits. Archaeometry 57: 362-377.
• Hollesen, J., Matthiesen, H., Møller, A.B., and Elberling, B. 2015a: Permafrost thawing in organic Arctic soils accelerated by ground heat production. Nature Clim. Change 5: 574-578.
• Hollesen, J., A.B. Møller, V.V. Martens & H. Matthiesen 2016. Making better use of monitoring data. Conservation and Management of Archaeological Sites, Vol 18:1-3, 116-125, DOI: 10.1080/13505033.2016.1182750.
• Hollesen, J., M. Callanan, T. Dawson, R. Fenger-Nielsen, T. M. Friesen, A. M. Jensen, A. Markham, V. V. Martens, V. V. Pitulko & M. Rockman 2018: Climate change and the deteriorating archaeological and environmental archives of the Arctic. Antiquity 92(363), 573-586. doi:10.15184/aqy.2018.8
• Hollund, H. I., S. D. Denham, K. F. Gebremariam, V. V. Martens, E. E: Peacock &, M. Ueland 2025: Middelalder-liv i Stavanger, før og etter døden. Et forskningsprosjekt om å bevare rester av levd liv. | Universitetet i Stavanger
• Holmgaard, SB, Thuestad, AE, Myrvoll, ER & Barlindhaug, S 2019. Monitoring and Managing Human Stressors to Coastal Cultural Heritage in Svalbard. Humanities, 8, 21.
• Hovd, L., S. W. Halvorsen, V. V. Martens, R. Cannell, R. Dunlop 2022: In-situ bevaring og bygging på kulturlag i middelalderbyene. NIKU Rapport 165. ISBN 978-82-8101-312-4. 68 pp. https://hdl.handle.net/11250/3043233
• Huisman, H. 2009. Degradation of archaeological remains. Den Haag. ISBN: 9789012130950.
• Johannessen, Live & Jan-Erik G. Eriksson (eds.) 2015: Faglig program for middelalderarkeologi. Byer, sakrale steder, befestninger og borger. Riksantikvaren, Permanent link: http://hdl.handle.net/11250/279069
• Johansen, J., I. C. Rynning; A. Skullerud & J. Martens 2003: Et oppløyd gravfelt på Odberg i Lågendalen (a ploughed up Roman Iron Age cemetery). Nikolay 91 (2003), 46-58. https://www.academia.edu/11356569/Et_oppl%C3%B8yd_gravfelt_p%C3%A5_Odberg_i_L%C3%A5gendalen_a_ploughed_up_cemetery_Roman_Iron_Age_cemetery_
• Jørgensen, E. K., V. V. Martens, E. Nau & D. Ø. Engtrø 2025: A novel protocol for reconstructing depositional histories of anthropogenic, sedimentary records: the case of the Holocene-deep Kirkhellaren cave deposits in coastal Arctic Norway. Journal of Field Archaeology 50 (1), 2025, special issue on Climate Change and Heritage (eds. S. Ayers-Rigsby, E. Graham & V. V. Martens) https://doi.org/10.1080/00934690.2024.2426958
• Kars, E.A.K. & Kars, H. (eds.) 2002: The Degradation of Bone as an Indicator for the Deterioration of the European Archaeological Property. Amersfoort.
• Loktu, L & Brødholt, E T 2025. Skjeletter i Skapet: Undersøkelser av Klimaendringer og Nedbrytning av Arkeologiske Kulturmiljø på Svalbard (CLIMARCH, del 1: Osteologisk analyse – Likneset). NIKU rapport 427.
• Martens, J. & M. Ravn (eds.) 2016: The Plow Zone as Context. ISBN: 978-82-8314-073-6.
• Martens, V.V., A. Haugen & H. R. Amundsen 2007: Forprosjekt miljøovervåking Åker gård gnr.7/bnr.201, Hamar, Hedmark. Vurdering av bevaringsforhold for kulturlag. Samlerapport for Bioforsk, Multiconsult og NIKU. Oppdragsrapport Miljøovervåking 4/2007. Unpublished report, NIKU Oslo. 138 pp.
• Martens, V. V., A. Haugen, H.R. Amundsen, T. Hartnik, E. Bloem & J.A. Finstad 2008: Forprosjekt 2, miljøovervåking Åker gård gnr.7/bnr.201, Hamar, Hedmark. Arkeologisk, jordfaglig og jordteknisk vurdering. Grunnundersøkelser og tilstandsvurdering av bevaringsforhold for kulturlag og fredet/verneverdig bygningsmasse på Åker gård. Samlerapport for NIKU, Bioforsk og Multiconsult. Oppdragsrapport Arkeologi 60/2008. Unpublished report, NIKU, Oslo. 135 pp.
• Martens, Vibeke Vandrup 2013. The magnate farm of Åker. Past, present and future of a farm with central functions. Ruralia IX, Hierarchies in rural settlements.Hierarchien in ländlichen Siedlungen. Des hiérarchies dans l’habitat rural. Brepols 2013 ISBN 9782503545172. s. 329-339
• Martens, Vibeke Vandrup; Bergersen, Ove 2015. In situ site preservation in the unsaturated zone: Avaldsnes. Quaternary International 2015; Vol 368. s. 68-79
• Martens, V.V., E.R.Myrvoll, O.Bergersen, M. Vorenhout, P.U. Sandvik, S. Denham 2015a: InSituFarms. Archaeological Deposits in a Changing Climate. Case Baŋkgohppi, Unjárgga gielda/Nesseby k., Finnmark. NIKU rapport 77.
• Martens, V. V., O. Bergersen. M. Vorenhout, P. U. Sandvik & J. Hollesen 2016. Research and monitoring on conservation state and preservation conditions in unsaturated archaeological deposits of a medieval farm mound in Troms and a late Stone Age midden in Finnmark, Northern Norway. Conservation and Management of Archaeological Sites, Vol 18:1-3, 8-29, DOI: 10.1080/13505033.2016.1181930.
• Martens, V. V. 2016. Preserving Rural Settlement Sites in Norway? Investigations of Archaeological Deposits in a Changing Climate. Geoarchaeological and Bioarchaeological Studies 16. VU University, Amsterdam. https://research.vu.nl/en/publications/preserving-rural-settlement-sites-in-norway-investigations-of-arc
• Martens, V. V. 2017. Mitigating Climate Change Effects on Cultural Heritage Sites? Archaeological Review from Cambridge Volume 32.2., November 2017, 123-140
• Martens, Vibeke Vandrup og Lisbeth Skogstrand 2020: 6.2 Erosjon og miljøovervåkning. Arkeologiske undersøkelser i vassdrag. Faglig program for Midt- og Nord-Norge, 195-197. Riksantikvaren, Oslo. ISBN: 978-82-7574052-4
• Martens, V. V. & L. Krangnes 2022: Monitoring as a tool to evaluate preservation possibilities. Results from the CULTCOAST project. Frontiers in Earth Science, Vol. 10, 2022, Sec. Interdisciplinary Climate Studies, https://doi.org/10.3389/feart.2022.960420
• Martens, V. V, R. Dunlop, L. B. Heninge, S. B. Olsen, F. V. Bjørvik, J. Engebretsen 2023: 6 års rapport MABYMOV pr 31. august 2023. Middelalderbyene Bergen og Tønsberg. NIKU Rapport 166: ISBN 978-82-8101-313-1. 116 pp.
• Matthiesen, H. 2004: In situ preservation and monitoring of the cultural layers below Bryggen. In (A. Christensson ed.) Safeguarding historic waterfront sites. Bryggen in Bergen as a case study:71-75. Szcecin/Bergen: Stiftelsen Bryggen.
• Matthiesen, H. 2007: A novel method to determine oxidation rates of heritage materials in vitro and in situ. Studies in Conservation 52(4): 271-280
• Matthiesen, H., Jensen, J.B., Gregory, D., Hollesen, J., Elberling, B. 2014. Degradation of archaeological wood under freezing and thawing conditions – effects of permafrost and climate change. Archaeometry 56 (3): 479–495.
• Membery, S. 2008: Is in-situ preservation always the right strategy, or are flexible approaches beneficial to both developer and archaeologist? Geoarchaeological and Bioarchaeological Studies 10, 311–316. Amsterdam.
• Nicu IC, Fatorić S (2023) Climate Change Impacts on Immovable Cultural Heritage in Polar Regions. A Systematic Bibliometric Review. Wiley Interdisciplinary Reviews: Climate Change 14(3): e822.
• Nilsen, J. E. Ø., K. Larsen, V. V. Martens, T. Rauken, K. Harvold 2013: Kulturminner og havnivåstigning. CIENS-rapport 1-2013. 52 pp.
• Nilsson, B. 2011. Archaeology and the unstoppable excavation machine. A Swedish point of view. Archaeological Dialogues, 18, pp 26-29 doi:10.1017/S1380203811000079
• Nord, Anders G., Kate Tronner & Inga Ullén 2002. ‘On the deterioration of archaeological iron artefacts in soil’. Fornvännen vol. 97/4: 298-300.
• Nord, Anders G., Henk Kars, Inga Ullén, Kate Tronner & Eva Kars 2005. ‘Deterioration of archaeological bone – a statistical approach.’ Journal of Nordic Archaeological Science vol. 15: 77-86.
• NS9451,2009. Norwegian Standard: Cultural Property. Requirements on Environmental Monitoring and Investigation of Archaeological Deposits. NS9451,2009. Riksantikvarens vitenarkiv: Requirements for environmental monitoring and investigation of cultural deposits. English version of the Norwegian National Standard. (unit.no)
• Nørgård Jørgensen, A. & J. Pind (eds.) 2001: Før landskabets erindring slukkes – Status og framtid for dansk arkæologi. ISBN: 87-90572-04-1.

• Peacock, E.E. 2002: Monitoring the In Situ Archaeological Deposits at Schultzgt. 3-7, Trondheim, Norway (1996-2001). NTNU, Vitenskapsmuseet. Rapport Arkeologisk serie: 2002-1,121 pp.

• Peacock, E. E. and Turner-Walker, G. 2009: Reburial and Analysis of Archaeological Remains (RAAR): investigation of the effects of burial on non-wood organic materials. Preliminary results. Proceedings of the 10th ICOM Group on Wet Organic Archaeological Materials Conference, K. Strætkvern and D.J. Huisman (Eds.) Nederlandse Archeologische Rapporten 37, 197-213.
• Peacock, E. E.; Bergstrand, T.; Nyström Godfrey, I.; Björdal, C.; Bohm, C.; Christensson, E.; Gregory, D.; MacLeod, I.; Nilsson, T.; Richards, V. and Turner-Walker, G. 2008: The Marstrand Reburial Project – overview, phase I and future work. PARIS3 Preserving Archaeological Remains in Situ. Geoarchaeological and Bioarchaeological Studies 10. Amsterdam, 253-263.
• Petersén, A., Bergersen, O. 2012. An assessment of the status and condition of Archaeological remains preserved in situ in the medieval town of Trondheim based on archeochemical investigations conducted during the period 2007 – 2010. Conservation and Management of Archaeological Sites, vol. 14, no. 1- 4, 228 -238.
• Pocock, C., D. Collett & L. Baulch 2015: Assessing stories before sites: identifying the tangible from the intangible, International Journal of Heritage Studies, 21:10, 962-982, DOI: 10.1080/13527258.2015.1040440
• RA & NIKU 2008: The Monitoring Manual. Procedures and Guidelines for Monitoring, Recording and Preservation Management of Urban Archaeological Deposits. Riksantikvaren & Norsk Institutt for Kulturminneforskning.
• Rantanen, M., Karpechko, A.Y., Lipponen, A., Nordling, K., Hyvärinen, O., Ruosteenoja, K., Vihma, T., Laaksonen, A., 2022. The Arctic has warmed nearly four times faster than the globe since 1979. Commun. Earth Environ. 3, 168. https://doi. org/10.1038/s43247-022-00498-3.
• RAÄ 2015: Plattform kulturhistorisk värdering och urval. Grundläggande förhållningssätt för arbeta med att definiera, värdera, prioritera och utveckla kulturarvet. Rapport från Riksantikvareämbetet, 2015-01-19. http://samla.raa.se/xmlui/bitstream/handle/raa/8235/RA%C3%84%20Plattform%20Kulturhistorisk%20v%C3%A4rdering%20och%20urval%20version%2020150119.pdf?sequence=1
• Reed, Ian; Martens, Vibeke Vandrup 2008. Preservation Capacity of Urban Archaeological Deposits Beneath Modern Buildings in Norway. Geoarchaeological and Bioarchaeological Studies 2008 ;Volum 10. s. 265-272.
• Reinar, D. A & A. M. Westerlind 2010: Urban Heritage Analysis: A Handbook about DIVE. Riksantikvaren.
• Rytter, J. & I.Schonhowd (eds.) 2015: Monitoring, Mitigation, Management. The Groundwater Project – Safeguarding the World Heritage Site of Bryggen in Bergen. RA Oslo.
• Sandvik, P. U. & Petersén, A. 2010: Anthropogenic sediments as cultural heritage: An archive of objects, fossils or molecules. Poster presented at the EAA conference, NL, 2010.
• Sesana E, et al. 2021. Climate change impacts on cultural heritage: A literature review. WIREs Clim Change 2021;12
• · Shirokova, Y., Forkutsa, I. & Sharafutdinova, N. 2000: Use of electrical conductivity instead of soluble salts for soil salinity monitoring in Central Asia. Irrigation and Drainage Systems 14:199-205.
• · Smit, A., van Heeringen, R.M. & Theunissen, E.M (eds.) 2006: Archaeological Monitoring Standard. Guidelines for the Non-Destructive Recording and Monitoring of the Physical Quality of Archaeological Sites and Monuments. Nederlandse Archeologische Rapporten (NAR) 33.
• · Sollund, M.-L. Bøe; Holm-Olsen, I. M. 2013: Monitoring Cultural Heritage in a Long-Term Project: The Norwegian Sequential Monitoring Programme. Conservation and Management of Archaeological Sites 2013; Volume 15(2) , 137-151
• · Ullén, I., A. G. Nord, M. Fjaestad, E. Mattsson, G. Ch. Borg & K. Tronner 2004. ‘The degradation of archaeological bronzes underground: evidence from museum collections.’ Antiquity vol. 78, no. 300, June 2004: 380-390.
• · Vorenhout, M., H G van der Geest, and E R Hunting 2011. An Improved Datalogger and Novel Probes for Continuous Redox Measurements in Wetlands. International Journal of Environmental Analytical Chemistry 91 (7-8): 801–10.
• · Willems, W. J. 2008: Archaeological resource management and preservation. Geoarchaeological and Bioarchaeological Studies 10, 283–90. Amsterdam.
• · Willems, W. 2014: ‘Preservation in situ as a dangerous dogma’. Paper presented at the session T02S022: Andersson, Caroline, Dick de Jager, Eva Kars & Vibeke Vandrup Martens (org.). Preservation in situ or excavation? at the European Association of Archaeologists (EAA) 2014 conference in Istanbul, Turkey.
• · Williams, J. 2009: The use of science to enhance our understanding of the past. NHSS report 2,
  http://historicengland.org.uk/images-books/publications/nhss-rep2-use-of-science-to-enhance-understanding-of-past/)