ARBEIDSOMRÅDER

Polare kulturmiljø

Norge har territorier både i Arktis og Antarktis. I Arktis er Svalbard og Jan Mayen deler av riket, mens i Antarktis finnes de norske bilandene Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land.

Taubanestasjonen i Hiorthhamn. Kulturmiljøet i Hiorthhamn inngår blant de 100 prioriterte kulturmiljøene på Svalbard, og utgjør den nest største samlingen av stående automatisk fredete objekter på Svalbard. Foto: Jostein Gundersen, Riksantikvaren

Forvaltning av polare kulturmiljø

Norge har forvaltningsansvaret for kulturmiljøene og kulturminnene som finnes i disse territoriene. Gjennom historien har det også vært norsk aktivitet i andre deler av Arktis og Antarktis. Derfor finnes det norske kulturminner i polare områder hvor Norge ikke har suverenitet i dag.

Klima- og miljødepartementet har delegert forvaltningsansvaret for kulturmiljø på Svalbard til Riksantikvaren. På Jan Mayen er det Statsforvalteren i Nordland som har forvaltningsansvaret, med Riksantikvaren som faglig rådgiver. I de norske antarktiske områdene er det Norsk Polarinstitutt som er blitt delegert forvaltningsansvaret, mens Riksantikvaren er faglig rådgiver.

Isfjord radio på Svalbard fredet

Svalbard

Mens Svalbard var et ”ingenmannsland” før Svalbardtraktaten trådte i kraft i 1925, er øygruppen en del av Kongeriket Norge i dag. Aktivitet fra flere nasjoner har ført til at det finnes mange og varierte internasjonale kulturminner på Svalbard.

Taubanesentralen ved Longyearbyen. Taubanesentralen, stasjonen for det gamle transportsystemet for kull på Svalbard. Taubanesentralen som står i dag ble oppført i 1957 på samme sted som den første taubanesentralen fra 1907 stod. Den ble driftet frem til 1987. Anlegget ble fredet i 2003.
Foto: Anders Amlo, Riksantikvaren
Taubanebukk ved Longyearbyen. Taubanebukk nummer 4 - taubane delstrekning gruve 5 og 6. Taubaneanlegget består av 100 taubanebukker, taubanesentral, taubanelager, stramme- og vinkelstasjoner og taubaneanlegg ved gruve 5-6.
Foto: Aleksander Myrseth, Riksantikvaren
Smia under Taubanesentralen i Longyearbyen. Taket på smia hadde over lengre tid hatt til dels store lekkasjer, og blikkplatene som dekket taket var i ferd med å løsne. Dette gjorde bygningen til en fare for omgivelsene, særlig fordi den ligger i et vindutsatt område. Arbeidene med taket ble ferdigstilt i 2018.
Foto: Maria Lytomt, Riksantikvaren
Taubanesentralen i Longyearbyen. Inne på Taubanesentralen.
Foto: Aleksander Myrseth, Riksantikvaren
Taubanesentralen. Kibber til frakting av kull, inne i Taubanesentralen i Longyearbyen.
Foto: Maria Lytomt, Riksantikvaren
Strammestasjon ved Taubanesentralen i Longyearbyen. Strammestasjonen ved vanntårnet.
Foto: Aleksander Myrseth, Riksantikvaren
Taubanebukk i Longyearbyen. Taubanebukk nummer 7 istandsatt - Taubane delstrekning gruve 5.
Foto: Aleksander Myrseth, Riksantikvaren
Goldt landskap med tundra og rustne rester etter en traktor i forgrunnen, taubanestasjonen med fjell, fjord og skyet himmel i bakgrunnen.
Taubanestasjonen i Hiorthhamn. Nest etter Ny-Ålesund er det Hiorthhamn som har den største ansamlingen av fredete kulturminner på Svalbard. Taubanen i bakgrunnen på bildet er ett av mange fredete kulturminner her.
Foto: Siri Wolland, Riksantikvaren
Gruvelageret, Sverdrupbyen i Longyearbyen. Sverdrupbyen var tidligere en bydel i Longyearbyen. I dag er det få hus igjen her. Denne gamle bygningen huser i dag restauranten Gruvelageret.
Foto: Maria Lytomt, Riksantikvaren

De eldste kulturminnene på Svalbard stammer fra en hektisk europeisk hvalross- og hvalfangstperiode på 1600-/1700-tallet. Senere kom både russiske (pomore) og norske overvintrende fangstmenn.

Mineralprospektering og gruvedrift tok til i begynnelsen av 1900-tallet. Ekspedisjoner med oppdagelse og/eller forskning som formål brukte øygruppen som arena, og under andre verdenskrig ble heller ikke Svalbard uberørt.

I henhold til svalbardmiljøloven av 15. juni 2001 er alle faste og løse kulturminner fra før 1946 automatisk fredet. Kulturminner med opprinnelse etter 1945 kan fredes av Riksantikvaren. Graver og menneskeben, samt skjelettrester på slakteplasser for hvalross, hval og isbjørn er fredet uavhengig av alder.

Sysselmesteren på Svalbard, med to kulturmiljørådgivere, er stedlig kulturmiljømyndighet på Svalbard. Et magasin for konservering og oppbevaring av kulturhistorisk materiale ble åpnet i 2006. Magasinet er samlokalisert med Svalbard museum i Forskningsparken i Longyearbyen.

Fra Riksantikvarens eksempelsamling: Flytting av byninger på Svalbard
Fra Riksantikvarens eksempelsamling: Midlertidig sikring og dokumentasjon av truet bygning

Jan Mayen

Jan Mayen er Norges utpost i vest, som en isolert øy i Norskehavet mellom fastlands-Norge, Island, Grønland og Svalbard. Øya er vulkansk og er dominert i nordenden av det koniske fjellet Beerenberg på 2277 meter. Jan Mayen har et areal på 377 km². Øyas kulturminner er ikke tallrike, men er desto viktigere å bevare.

Gamle Metten Radiohus. Radiohuset og trallebane på Jan Mayen, med vulkanen Beerenberg i bakgrunnen.
Foto: Maria Lytomt, Riksantikvaren
Verdens nordligste aktive vulkan, Beerenberg. Navnet er nederlandsk og betyr «bjørneberg» Vulkanen fikk navnet på 1600-tallet av nederlandske sjøfolk.
Foto: Maria Lytomt. Riksantikvaren
Goldt kystlandskap med strand, sjø og mennesker i forgrunnen og blå himmel og spisse fjell i bakgrunnen.
Båtvika ved Olokinbyen på Jan Mayen. Olokinbyen er det eneste bebodde stedet på Jan Mayen. Stedet huser en meteorologisk stasjon, ansatte i forsvaret og forskere.
Foto: Maria Lytomt, Riksantikvaren
Dagens stasjon på Jan Mayen. Stasjonen er plassert på Trollsletta ca 1 km fra den tidligere Loran-C masten (revet okt-2017) og 3 km fra den meteorologiske stasjonen.
Foto: Maria Lytomt, Riksantikvaren
Stasjonen på Jan Mayen. Kulturhistoriske gjenstander blir oppbevart på stasjonen., både inne, og ute på stasjonsområdet.
Foto: Maria Lytomt, Riksantikvaren
Monter på stasjonen på Jan Mayen. Kulturhistoriske gjenstander funnet i Maria Muschbukta på Haugenstranda.
Foto: Maria Lytomt, Riksantikvaren
Monter på stasjonen på Jan Mayen. Et knippe kulturhistoriske gjenstander oppbevart på stasjonen, fra julehilsen fra pappa til førstehjelpsutstyr.
Foto: Maria Lytomt, Riksantikvaren
Rester etter stasjonen «Østerrikeren» på Haugenstranda på Jan Mayen. I polaråret 1882-83 satte en østerriksk/ungarsk vitenskapelig ekspedisjon opp en stasjon - Osterreichische Polarstation JM - inntil skråningen på nordøstsiden av Maria Muschbukta. Ekspedisjonen ble organisert av marineløytnant Karl Weyprecht (1838-1881) og grev Hanns von Wilczek (1837-1922).
Foto: Hans Petter Bjørge, Cyberforsvaret
Haugenstranda på Jan Mayen. Syvert Eides grav, også kjent som Stor-Siverts grav. Grav, i form av en ca 2 m lang og smal steinrøys, med trekors i den ene enden. Graven er nedrøyset. Korset på graven har en plate med følgende inskripsjon: Syvert Eide + 1909. Sivert Eide fra Nordfjord var fangstmann på Jan Mayen 1908-1909, og holdt til i Haugenhytta. Han døde av skjørbuk i februar 1909 og ble gravlagt her.
Foto: Maria Lytomt, Riksantikvaren
Rasp og nagle fra Maria Musch. En rekke kulturhistoriske gjenstander, som dette funnet fra Maria Musch, blir oppbevart i montere på stasjonen. Bildet viser også et stempel i tre, med teksten "fiskemel til for, klart til bruk", i kyrilliske bokstaver. Symbolene for sol og regn til høyre på stempelet forteller at produktet må beskyttes mot vær.
Foto: Maria Lytomt, Riksantikvaren
Jan Mayen
Foto: Jostein Gundersen, Riksantikvaren
Jan Mayen
Foto: Jostein Gundersen, Riksantikvaren
The Whale Oil Refinery, 1639. The Whale Oil Refinery Near The Village Of Smerenburg.
Illustrasjon: Cornelis De Man, 1639 falt i det fri.

De første menneskelige sporene på Jan Mayen er fra nederlandsk hvalfangst på 1600-tallet. Deretter finnes det rester fra en østerriksk-ungarsk forskningsstasjon fra 1882-83, fra norsk overvintringsfangst på 1900-tallet, og fra den meteorologiske aktiviteten som startet i 1921. På Jan Mayen finnes det også kulturminner fra andre verdenskrig. De nyeste kulturminnene er fra etableringen av Loran-stasjonen i 1958-59. Loran C-anlegget ble stengt for godt 31. desember 2015, da andre navigasjonssystemer nå har overtatt.

Ishavsøya Jan Mayen er fullt og helt en del av Norge, og fylkesmannen i Nordland er miljøvernmyndighet. Riksantikvaren er rådgivende myndighet i saker som gjelder kulturminner.

Stasjonssjefen på Jan Mayen er stedlig myndighet. Øya er bemannet av en stab som arbeider på 6-måneders kontrakter i forbindelse med drift av hovedstasjonen og den tilliggende meteorologiske stasjonen. Det finnes ikke fasiliteter for vanlige besøkende.

Kulturminneforvaltningen på Jan Mayen utøves i henhold til Forskrift om fredning av Jan Mayen naturreservat fra 2010 (Lovdata).

Antarktis

Det finnes ingen norske kulturminner i de norske områdene i Antarktis som har fått fredningsstatus. I andre områder av Antarktis og de sub-Antarktiske øyene finnes det midlertid viktige norske kulturminner, der Riksantikvaren har deltatt i kulturminnevernet.

Whalers Bay - av UK Antarctic Heritage Trust og Riksantikvaren

Tidligere sto det en liten hytte og flaggstang fra anneksjonshandlinger på 1920-tallet både på Peter I Øy og Bouvetøya, men disse ble tidlig sopt bort av det ekstreme været. To indiske minneplater i Dronning Maud Land, fra 1982 og 1990, er ført inn på listen over Kulturminner i Antarktis som er anerkjent av Antarktistraktatsystemet.

Selv om det ikke finnes noen norske kulturminner i de norske områdene i Antarktis som har fått en fredet status, finnes det viktige norske kulturminner i andre områder av Antarktis og de sub-Antarktiske øyene. Hvalfangststasjonen Whalers Bay og restene av hvalfangergravplassen samme sted på Deceptionøya er ført opp på den ovennevnte kulturminnelisten.

Deceptionøya er ett av de to mest besøkte stedene i Antarktis og Riksantikvaren utarbeidet i 2003 forvaltningsplanen for Whalers Bay kulturmiljø.

Rester av en steinhytte fra 1903 på Pauletøya og en varde med depot etter Roald Amundsens sydpolekspedisjon er andre internasjonalt anerkjente norske kulturminner. Steinhytten regnes både som et norsk og svensk kulturminne.

I 2005 bidro Riksantikvaren til at Amundsens telt under isen ved Sydpolen ble fredet fra menneskelige inngrep. Riksantikvaren forvalter for tiden 4 millioner kroner fra Utenriksdepartementet som går til konservering av Carsten Borchgrevinks hytter på Kapp Adare, hvor den første overvintringen på det antarktiske kontinentet fant sted.

I årene 2012-14 forvaltet Riksantikvaren årlig 1,5 millioner kroner fra Utenriksdepartementet til et samarbeid med britiske myndigheter om de norske kulturminnene i britiske områder i Antarktis og sub-Antarktis. Pengene er hovedsakelig brukt på de historiske hvalfangststasjonene på Syd-Georgia. I tillegg til restaureringstiltak i Grytviken er hoveddelen av pengene brukt på en fullstendig og svært detaljert 3D-scanning av de forlatte hvalfangststasjonene. Disse er nå dokumentert for fremtiden på en god måte. Interaktive utstillinger av en del av det omfattende datasettet finnes på Hvalfangstmuseet i Sandefjord og Fram museum i Oslo, kombinert med historiske foto, filmer og intervjuer med tidligere hvalfangere. Samarbeidet med de britiske myndighetene fortsetter i 2015-17.

Andre arktiske områder

Det finnes også viktige norske kulturminner i deler av Arktis som ikke er under norsk jurisdiksjon. I disse områdene er Riksantikvaren med på å fremme bevaringen av kulturminnene.

Myggbukta på nordøst-Grønland er en tidligere norsk meteorologisk stasjon, radio- og fangststasjon på østkysten av Grønland. Stasjonen ble anlagt 1922 av fangstskipper Johan A. Olsen for Geofysisk institutt i Tromsø, og var i drift i årene 1922–1923, 1926–1940 og 1946–1959; fra 1929 drevet av Arktisk næringsdrift A/S med statsstøtte. Foto: Jerzy Strzelecki, Wikimedia / CC BY-SA 3.0

Av viktige norske kulturminner i deler av Arktis som ikke er under norsk jurisdiksjon, kan vi trekke frem restene etter Fridtjof Nansens og Hjalmar Johansens overvintringshytte på Frans Josef Land i russisk Arktis, og norske fangsthytter på Nordøstgrønland.

Publisert: 26. januar 2022 | Endret: 13. desember 2024