Bygning­er i jord­bruket

Bygningene har betydning for opplevelsen av kulturlandskapet, og er en ressurs i jordbruksdrift og annen verdiskapning. I tillegg kan bruk og ny bruk av eksisterende bygninger bidra til å redusere klimagassutslipp. Noen typer bygninger er godt ivaretatt av eierne. Gjennom satsingen på bygningene i jordbruket prioriterer vi:

• den førindustrielle gårdens bygninger
• enhetslåver
• seterbygninger

Den førindustrielle gårdens bygninger

Jordbruket gjennomgikk store endringer i løpet av 1800-tallet. Denne moderniseringen av jordbruket, omtalt som «det store hamskiftet», gjorde gårdsdriften mer mekanisert og effektivisert, og produksjonen ble mer knyttet til større markeder både nasjonalt og internasjonalt. Endringene fra mangesysleri og selvberging til mer mekaniserte og markedsrelaterte driftsformer skjedde i store deler av landet fra midten av 1800-tallet og utover 1900-tallet. Dette skjedde likevel ikke på samme måte og på samme tid alle steder i landet.

Den førindustrielle gården hadde mange hus, hvor hver bygning ofte hadde adskilte og spesifikke funksjoner. Over tid har mange av disse bygningene mistet sin opprinnelige funksjon og gått ut av bruk.

Til tross for at bygningene gjerne har en beskjeden størrelse, setter de sitt tydelige preg på jordbrukslandskapet. Kulturlandskapet kjennetegnes blant annet av låver, fjøs, staller, badstuer, stabbur, verksteder, vedskjul, eldhus og møller. Bygningene ligger gjerne plassert i landskapet nær der naturressursen befinner seg og forteller historier om hvordan et mangfold av ressurser ble nyttiggjort.

Selv etter de store endringene i jordbruksdrifta ble flere gårder i stor grad drevet som før med bruk av tradisjonelle teknikker og redskaper. Blant annet fortsatte denne driftsformen lenger på fjellgårder enn på gårder i sentrale strøk. Det samme gjelder for bygninger knyttet til en del samiske, kvenske/norskfinske og skogfinske gårder. Selv om modernisering også fant sted i stadig flere av disse områdene, var mange av bygningene fra tidligere driftsformer fortsatt i bruk.

Enhetslåver

De røde enhetslåvene er i dag et av de mest markante innslagene i kulturlandskapet i Norge. Disse store driftsbygningene ble bygget fra slutten av 1800-tallet fram til 1970-årene. Med enhetslåven ble mange funksjoner samlet under ett tak.

De nye driftsbygningene ble oppført i to etasjer i lette trekonstruksjoner. Bygningene er preget av rasjonell organisering og planløsning for å forenkle det daglige arbeidet. Større gårdsbruk, endring av drift og flere store maskiner bidro til at enhetslåven etter hvert ble mindre hensiktsmessig. Fra 1970-tallet ble den avløst av lavere og bredere driftsbygninger med alle funksjoner på ett plan. Noen enhetslåver ble bygd om eller tatt i bruk som lager, men flere ble stående tomme.

Nå er enhetslåven den bygningstypen som fremstår som det tydeligste symbolet på det moderne norske jordbruket fra slutten av 1800-tallet fram til vår tid. Driftsbygningen representerer en mer lik utvikling av landbruket, der bøndene over hele landet fikk tilgang til samme kunnskap, rådgivning og løsninger. Uten enhetslåvene kan tunstrukturene svekkes, og med det forsvinner en av de mest markante kulturmiljøtypene i jordbrukslandskapet.

Seterbygninger

Seterdrift har lange tradisjoner i Norge og var nødvendig for å utnytte utmarksressursene i fjell og skog. I et land med lite dyrkbar mark har dette vært en effektiv måte å utnytte de samlete ressursene på. Bygningene, sammen med det særegne landskapet preget av beite og slått, er viktige kulturmiljøer. Seterbygningene bærer preg av lokal byggeskikk og lokale materialer, og dette har holdt seg lengre på setrene enn nede i bygdene. Mange steder er det laftete trebygninger, mens det i regioner med mangel på trevirke, er bygningene oppført i stein.

Det er spor som tyder på at vi har hatt seterbruk siden forhistorisk tid. Tidlig på 1700-tallet hadde hver tredje gård i Sør-Norge en eller flere setre og rundt 1840 var det et toppunkt med over 50 000 setre. Antallet setre i Norge kulminerte mot slutten av 1800-tallet, for så å gå kraftig tilbake etter århundreskiftet. I første halvdel av 1900-tallet kom kraftfôr og kunstgjødsel, noe som reduserte behovet for å hente fôr i utmarka. Etter andre verdenskrig skjedde en drastisk nedgang i setringen.

Mange gårder hadde flere setre for ulike beitesesonger. Setrene kan også deles inn i fullseterbruk og melkeseterbruk, avhengig av hvor lenge folk som bodde der og hvorvidt foredlingen skjedde på setra eller på gården. I det samiske jordbruket var setre eller egne sesongboplasser om sommeren en vanlig driftsmåte. Disse finnes det spor etter både i Finnmark og andre deler av Nord-Norge. Til tross for den store tilbakegangen for seterbruket, er det fortsatt områder med aktiv setring i deler av Norge, særlig i Innlandet og Trøndelag. Seterdrift har vært viktig i mange av Europas fjellområder. Det er en felleseuropeisk tradisjon og kultur med lange tradisjoner som har dødd ut over store deler av kontinentet. Det er unikt for den norske seterkulturen at det fortsatt finnes livskraftige stølsmiljøer i fjord- og kystbygder, og ikke bare i fjellbygdene. I 2024 ble den norske seterkulturen innskrevet på Unescos verdensarvliste over immateriell kulturarv.

På Østlandet og i Trøndelag er setrene relativt store, med flere og større bygninger enn i resten av landet. På Vestlandet er gjerne bygningene mindre og ligger nærmere gårdene. Forskjellen mellom de østnorske og de vestnorske setrene skyldes ulike klimatiske og naturgitte forutsetninger. Mange vestnorske setre var melkesetre, mens det var mer vanlig med fullsetre på Østlandet. I Nord-Norge, Telemark og Agder var setrene som oftest enklere og mindre. Det samme var tilfellet i samiske områder. På de samiske setrene kunne det være gammer eller tømmerbygninger.

Les mer om landbrukets kulturmiljø: