Freder Tater-Millas hus

Ved Spulsåsen i Solør står et enkelt, lite bolighus tett inntil landeveien. Nå blir det freda.

Til tross for sitt beskjedne utseende er Tater-Millas hus et viktig kulturminne med stor symbolverdi for romanifolket/taterne. Her bodde nemlig den kjente Tater-Milla de siste 30 årene av sitt liv, i huset hun og mannen Wilhelm kjøpte i 1941.

– Taternes historie er en viktig del av Norges kulturarv. Med fredningen av Tater-Millas hus bevarer vi nå huset for fremtiden som et viktig minne, og som et levende samlings- og formidlingsted for romanifolket i Norge, sier riksantikvar Hanna Geiran.

Romanifolket, også kalt reisende og tatere, er en av Norges fem nasjonale minoriteter, og Tater-Millas hus går nå inn som en del av fortellingen om vår felles kulturarv.

Tater-kongens datter

Mange tatere følte seg velkomne i Solør, dette var også grunnen til at Tater-Milla og ektemannen Wilhelm kjøpte huset i 1941. Tater-Milla, som egentlig het Jenny Emilie Pettersen, var datter av taterkongen Stor-Johan, og en sentral skikkelse i tatermiljøet. Hun var en synlig person i mediene, men etter Dagfinn Grønosets bok, «Tater- Milla. Stor- Johansdatter», kom ut i 1974, ble hun landskjent. I boken forteller hun levende fra sine mer enn femti år på norske veier.

Hun vokste opp på tradisjonelt vis med å reise året rundt, sommerstid med hest og kjerre, og om vinteren med slede. Følget til Stor-Johan dro for det meste gjennom østlandsbygdene, og de livnærte seg gjennom blant annet hestehandel, kjeleflikking og handel med småvarer til fastboende.

Milla skaffet seg hest og kjørte karjol gjennom bygdene i den snøfrie delen av året. Som tatere flest hadde hun et nært forhold til hesten sin, som hun omtalte som sin beste venn. Da myndighetene i 1951 innførte forbud mot at tatere fikk holde hest, kjente hun seg dømt til å holde seg rundt stua si for framtiden. Stallen som hørte med til huset er godt bevart, og ser ut som den gjorde da Milla bodde der.

– Fredningsprosessen med Tater-Millas hus har pågått i mange år, og kommunestyret i Våler har hele veien vært positive til fredningen. Nå er endelig fredningen et faktum og vi ser fram til neste fase hvor Tater-Millas hus kan vedlikeholdes på en faglig god måte. På en dag som denne er det også på sin plass å gi honnør til Tater-Millas Venner som kontinuerlig står på for å ta vare på både huset, sletta og historien, sier Harry Vinje, ordfører i Våler kommune

Samlingspunkt da og nå

Beliggenheten ved landeveien og Millas store gjestfrihet, gjorde at huset raskt ble et samlingspunkt for de reisende. Med denne fredningen bevarer vi historien, både det som var og er –Tater-Millas hus som et kulturhistorisk viktig møtested langs romanifolket/taterne i Norge.

I 2006 gikk Hedmark fylkeskommune i gang med en istandsetting av huset. Riksantikvaren støttet prosjektet økonomisk. Taternes Landsforening og Glomdalsmuseet har bistått i arbeidet, som i hovedsak er utført av byggmester Tore Bru. Huset vil nå kunne benyttes til formidling rettet mot allmennheten, men også fortsette å være et samlingssted for romanifolket/taterne.

– Det finnes få bevarte boplasser for minoriteten, derfor er vi glade for at Tater-Millas hus i Våler, som vi sørget for å få bevart og restaurert, nå blir fredet og vernet for all fremtid, sier Lillian Støen hos Taternes Landsforening.

Stiftelsen Tater-Millas venner, som ledes av barnebarnet til Milla, Nora Pettersen, leier huset av kommunen og driver nå stedet. I tillegg til forskjellige arrangementer har de arrangert «Milla-martnan» to år på rad, med stor suksess.

– Riksantikvarens fredningsvedtak av Tater-Millas hus er en offentlig anerkjennelse av taterfolket, Måtte Tater-Millas Hus og slette forbli en flamme som aldri får slukke, sier Nora Pettersen, leder av Tater-Millas venner.

Om fredningen

I forbindelse med Riksantikvarens fredningsstrategi og påfølgende satsing på kulturminner etter våre nasjonale minoriteter, skal et utvalg av kulturmiljøer etter romanifolket/taterne velges ut for fredning. Bakgrunnen for denne nasjonale satsingen er en kartlegging av
fredete kulturminner i Norge fra 2011, der det ble avdekket at svært få kulturminner knyttet til nasjonale minoriteter var representert på fredningslisten. Kulturminnene som velges ut til fredning skal være representative for romanifolket/taternes liv og historie i Norge og bidra til å ivareta deres historie i en europeisk sammenheng. Arbeidet er forankret i de europeiske rammekonvensjonene om vern av nasjonale minoriteter av 1993, St. Meld 16 (2004-2005), Meld. St. 35 (2011-2012) og Meld. St 16 (2019-2020).

Tater-Millas hus har vært aktuelt for fredning etter kulturminneloven i lang tid. Kulturmiljømyndighetene har brukt ressurser på å kjøpe og sette i stand eiendommen og det har vært underforstått i istandsettingsprosjektet at istandsettingen ville etterfølges av fredning.