Historisk jul

Julefred skal senke seg

Det var en uskreven lov for hele kongeriket, at juledagen (altså første juledag) skulle alle og enhver holde seg rolig hjemme, ikke drive med lek og støy, og absolutt ikke gå på besøk til folk. Å gjøre dette var en stor synd og skam, og det ble regnet som et grovt brudd på julefreden.

Juledagsmorgen i fjøs og stue

Første juledagsmorgen var spesiell for både folk og dyr i det gamle grendesamfunnet. Husbonden, kona, eller budeia kunne være på plass i fjøs og stall allerede i 3-4 tida om morgenen, for å gi dyrene «julesmaken». Da vanket det høy og kornband, mel, øl og kanskje noe av julebordsmaten. Det var viktig å snakke med dyrene ønske og ønske også de «God jul», gjerne enkeltvis. Noen steder hadde de tro på å skrike «God jul!» rett inn i øret på dyret, ellers fikk man ikke hell med dyrene. Et liknende forings-rituale kunne foregå på julekvelden, da noen mente at dyrene skulle smake litt av alt som fantes på julebordet, skulle behandles likt, og få like mye mat. I otta, julemorgen, kunne det også være vanlig at mannen eller kona på gården var oppe og serverte folkene på gården «førfrokost» bestående av finbrød, hvetekake eller lefse, med øl, dram eller kaffe. Først etter at dyrene hadde fått sitt og førfrokosten var spist, inntok man den egentlige julefrokosten med den beste maten som fantes der til gårds.

Kirkeferd og ottepreike

Vi kan undres over hvordan de fikk tid til all denne aktiviteten i otta førstedag, for mange steder i landet var det vanlig kirkeskikk å holde forpreken, eller juleottesang før selve høymessen. Ottepreika startet gjerne klokken ni om morgenen, og de som hadde lang vei måtte legge av gårde i fire-fem tiden om morgenen, i sin fineste stas, de rike med hest og slede, de fattige og tjenestefolk til fots og på ski. Da skulle man fare med fakler for å lyse opp julenatten, og fra alle stuer og glugger langs ferden skulle det brenne lys. Skam på den som bød frem mørke vindusglass til de som dro forbi.

Mellom ottepreika og høymessen var det bare å slå seg til ro på kirkeplassen, vente i kulda, og trøste seg med lommelerker og mat fra «kirkelaupen» – en tine, gjerne fylt med kaker, vafler og lefse. På denne måten fungerte også ventingen som en viktig sosial sammenkomst for menigheten. Her benyttet man muligheten til å vise frem det fineste man hadde av påkledning, og sleder, hester og dombjeller skulle også være pusset og stelt til det ytterste. For å ikke svette opp hestene før ventingen på kirkeplassen, skulle det kjøres pent og rolig til kirke, men på vei hjem var det fritt frem, og hjemferden kunne utarte seg som et festlig kappløp med skrik, huing og tendenser til utagerende festing. Noen mente at også hesten hadde godt av en dram undervegs.

Helt til ut på 1800-tallet var kirken det viktigste møtestedet for befolkningen i Norge. Kirkene hadde også en viktig administrativ rolle for statsapparatet. Sammenlignet med for eksempel Sverige og Danmark, har Norge historisk hatt svært få monumentalbygg. Man kan derfor påstå at kirkene er enda viktigere kulturminner i Norge enn i våre naboland.

I Norge står kirkene i en særstilling som kulturminner, og utgjør en sentral del av den norske kulturarven. De forteller om opptil 1000 års kulturhistorie, og viser det ypperste nasjonen har produsert innen arkitektur, kunst og håndverk. Kirkekunst, som altertavler og andre malerier, skulpturer, kirkesølv, og tekstiler, representerer store kulturhistoriske og økonomiske verdier.

Kilder: «Jul i Norge. Gamle og nye tradisjoner» av Ørnulf Hodne (1996), www.kirkesok.no, https://www.norske-kirker.net/, Wikipedia, www.riksantikvaren.no/Olaf Steen