Sykehus er bygg der folk får behandling når de er syke. Byggene er derfor klart tilpasset sitt formål. Her er det tydelige plansystemer og kommunikasjonsårer, sykepleie og omsorg, teknologi og forsking. Dette er bygg som har gått frå å være enkle sovesalar i tre, til å bli komplekse og høyteknologiske betongmastodonter med hundrevis av ansatte.
Men hvordan utviklet sykehusarkitekturen seg i Norge? Vi snakket med seniorrådgiver Leif Anker om dette i podkasten vår, «Alt du ikkje visste om». Hør episodene om sykehusarkitektur her:
De tidlige sykehusene på 1800-tallets drev bare i noen grad behandling. Først og fremst ved enkelte radesykehus, men de var i hovedsak pleieinstitusjoner for fattige syke og uføre. Radesyken var en smittsom og sårdannende sykdom som spredte seg i Sør-Norge på 1700 og 1800-tallet.
Utvalgte sykehus som er del av landsverneplanen for Helsesektoren:
Ullevål sykehus, Oslo kommune, Oslo
Helgelandssykehuset Sandnessjøen, Alstadhaug kommune, Nordand
Rikshospitalet var unntaket, de som hadde råd til det ble helst pleiet hjemme, men selv her var pasientene hovedsakelig fattige.
Frisk luft som medisin
Epidemifrykten var stor og ikke ugrunnet. Epidemibrakker og lasarettbygg var vanlig på mange sykehus, et fenomen som ikke ble avviklet før penicillinet kom i vanlig bruk etter siste verdenskrig. Paviljongene var først og fremst myntet på smittsomme epidemier og isolasjon.
På Ullevål sykehus står det fremdeles paviljonger. De har en etasje med panelt bindingsverk i sveitserstil, og med to etasjes murt midtparti med rom for pleierne. Sykepostene lå i fløyene som kunne benyttes som uavhengige isolater.
Takhøyden var stor, 4 ½ m, for å sikre tilstrekkelig luftvolum per seng. Smale vinduer fra gulv til tak i langveggene ga rikelig mulighet for såkalt kryssventilasjon. I tillegg var det oppført inntakstårn for ventilasjon, såkalte miasmetårn, i passe avstand fra hver av paviljongene. Tårnene skulle sikre frisk og ubedervet luft. Rundt sykehusområdet og mellom bygningene ble det plantet granhekker, de såkalte miasmehekkene som skulle skjerme mot vind og rense luften.
Ny teknologi – sykehusene vokser
Arkitektonisk er det ikke mye som skiller de gamle sykehusbyggene fra andre offentlige institusjoner i samtiden. Men sykehusbyggene blir mer komplekse i takt med laboratorienes og røntgenapparatenes inntog. Men det er en ujevn utvikling. For store deler av landet var det fremdeles dagsreiser til et større sykehus. Samtidig begynner en å separere funksjoner i ulike deler av byggene, som operasjonsavdelinger, røntgen og laboratorier.
Omfattende samarbeid
Gjennom prosjektet ”Statens kulturhistoriske eiendommer” utarbeider alle statlige sektorer landsverneplaner. En landsverneplan er en oversikt over den enkelte sektors verneverdige eiendommer og historikk, og danner blant annet grunnlaget for eventuelle fredninger. Eiendommene som fredes velges ut av sektoren selv – i samråd med Riksantikvaren.
Historisk helse – fredet sykehusarkitektur
Helsevesenets virke gjennom 160 år er grundig dokumentert gjennom landsverneplan for helsesektoren. Den er en av de største i landet. 42 eiendommer er fredet.
Disse eiendommene dekker utviklingen fra rundt 1850, innen både somatikk og psykiatri. For mange av eiendommene omfatter fredningen bare én bygning, mens for enkelte viktige anlegg er fredningen mer omfattende. For hovedparten av de fredete byggverkene gjelder fredningen kun eksteriør. Der fredningen omfatter interiører er omfanget gjerne begrenset til utvalgte rom eller soner.
Et samfunn i rask utvikling
Bredden og mangfoldet i helse-Norges utvikling kan leses i arkitekturen. Fredningene skal sikre historisk dokumentasjon, men skal ikke komme i konflikt med drift av sykehusene. Den skal heller ikke hindre utnyttelse eller videreutvikling av helseforetakene. Selv om sykehusene har en spennende historie, så må de være topp moderne for å sikre best mulig behandling av pasientene.
Kilder:
Leif Anker – Somatiske sykehus i Norge ca. 1830-2000
