Fredning

Formålsparagrafen i Kulturminneloven legger grunnlaget for fredning og vern av kulturminner og kulturmiljøer. Det er et nasjonalt ansvar å ivareta våre kulturminner som kilde til kunnskap, både som del av vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning.

Fredning er et kvalitetsstempel

Fredning av et kulturminne er en måte å markere at noe er tillagt høy verdi. Hvilke kulturminner samfunnet har vurdert som mest verdifulle, har variert over tid, og vil sannsynligvis også gjøre det i framtiden.

Alder og kultur historisk og arkitektonisk verdi har vært begrunnelse for fredning helt siden de første fredningene ble vedtatt på 1920-tallet.

De kulturhistoriske verdiene må manifestere seg materielt, men kan være knyttet til både materielle og immaterielle forhold ved kulturminnet. Med materielle egenskaper menes for eksempel utforming, byggeteknikk, materialbruk, hvordan kulturminnet ligger i landskapet, hvor gammelt det er og hvor godt bevart det er.

Det immaterielle handler for eksempel om hvordan kulturminnet ble skapt og brukt, og om menneskene som har hatt tilknytning til kulturminnet. Som oftest vil en fredning være begrunnet både i materielle egenskaper og i hva kulturminnet symboliserer gjennom historiske hendelser som har funnet sted her.

Fredning kan redde et kulturminne fra å bli ødelagt

Fredning kan også være aktuelt for å sikre et kulturminne som har høy verdi og som er truet av endringer eller forfall. Dersom et verdifullt kulturminne står i umiddelbar fare for å bli ødelagt, kan kulturminnemyndighetene fatte hastevedtak om midlertidig fredning inntil det er avgjort om kulturminnet skal sikres gjennom permanent fredning.

Fredning kan bidra til å fortelle historie

Gjennom fredning rettes oppmerksomhet mot visse objekter, og bestemte deler av historien løftes fram.

Å frede kulturminner for å fortelle landets historie, har vært en del av nasjonsbyggingen helt siden 1905. Dette var ikke bare året for oppløsning av unionen med Sverige, men også året da Lov om fredning og bevaring av fortidslevninger trådte i kraft. Loven bestemte at alle kulturminner fra oldtid og middelalder skulle være automatisk fredet. Loven ble vedtatt som følge av at utgravningene av Osebergskipet var startet året før, og at Staten så behovet for å sikre slike viktige kulturminner.

Oppfølgingen av denne loven var en sentral del av Riksantikvarens virke fra embetet ble opprettet i 1912. Mandatet til å frede er etter hvert blitt utvidet til å omfatte flere typer kulturminner. Med Bygningsfredingslova som ble vedtatt i 1920, kunne myndighetene også frede bygninger. Dagens kulturminnelov omfatter alle slags faste kulturminner, inkludert tekniske anlegg, hager, parker og kulturmiljøer. Loven gir også bestemmelser for enkelte løse kulturminner og for skipsfunn, og gir dessuten mulighet til å frede båter og større løst inventar.

Begrepet «faste kulturminner» sikter til at kulturminnene er jord- eller stedfaste, i motsetning til «løse kulturminner» som er flyttbare. Merk likevel at funn av gjenstander inngår som deler av et fast kulturminne så lenge de befinner seg i jorda eller under vann.

Fredning er ressursforvaltning

Kulturminner og kulturmiljøer er en verdifull ressurs, både som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning, og som grunnlag for ulike typer virksomhet. Riksantikvarens verdiskapingsprogram har vist hvordan kulturminner kan være med på å utvikle levedyktige og gode lokalsamfunn.

Fredning er et nasjonalt ansvar

Gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner er Norge forpliktet til å sikre egne kulturminner på en forsvarlig måte, og til å hjelpe andre land slik at de kan gjøre det samme. Fredning av kulturminner er forankret i nasjonale styringsdokumenter som Stortingsmeldinger.