Arbeidsområder
Skogfinske kulturminner
Betegnelsen skogfinner brukes i dag om etterkommerne av finner som innvandret til Sverige fra slutten av 1500-tallet og videre til det sørøstlige Norge fra 1640-årene.
På grensa mellom Norge og Sverige finnes det mange spor som kan knyttes til skogfinske tradisjoner som svedjebruk og deres karakteriske byggeskikk. Finnene slo seg i hovedsak langs svenskegrensen fra nordre Østfold til Trysil, mens også så langt vest som i Buskerud og Telemark. De fleste som kom var født i Sverige. I områdene langs grensen, som etter hvert ble kalt Finnskogene, ble det finske befolkningsinnslaget så betydelig at språket enkelte steder var i bruk helt til midten av 1900-tallet. Den skogfinske bosetningen var tettest i skogsområdene langs riksgrensa mot Sverige mellom kommunene Eidskog og Trysil.
Svedjebruk
Skogfinnene drev svedjebruk i de store granskogområdene på grensa mellom Norge og Sverige. Skogsområder ble brent og i askelaget ble det sådd rug. Denne måten å dyrke på ga veldig store avlinger. Det ble som oftest tatt bare én, eller noen få, avlinger på hver svedje. Derfor tok skogfinnene stadig nye skogarealer i bruk.
Særegne tradisjoner
Skogfinnene har en særegen mattradisjon samt sang- og musikktradisjon med røtter i gammel, finsk runesang. Neverflettingsarbeider kjennetegner også skogfinsk kultur.
Skogfinske kulturminner
Skogfinnene hadde sin egen karakteristiske byggeskikk. Som bolighus hadde de røykstuer med isolerende innertak/himling. I tillegg hadde hver gård røykovnsbadstue og ofte rie (tørkehus for rugavlingen). Alle husene ble varmet opp med røykovner.